2012 – et tøft år for Storbritannia

Rettferdig økonomisk politikk er an av ASLs hjertesaker.

Statsminister Jens Stoltenberg har i høst og vinter advart mot at Norge ikke vil være immune mot effektene av den økonomiske situasjonen i eurosonen spesielt og verdensøkonomien mer generelt. Jeg frykter han i stor grad snakker for døve ører. Blant annet takket være regjeringens tiltak styrte Norge svært godt gjennom begynnelsen av finanskrisen i 2008/09, og det er lenge siden siste kraftige nedgangskonjunktur i Norge. Økonomiske nedgangstider er nesten blitt en abstrakt tanke for mange.

Slik er det på ingen måte i Storbritannia. Arbeidsledigheten er passert 8% og på vei oppover igjen. Blant de arbeidsledige er andelen langtidsledige stadig større. Ungdomsledigheten er passert 20%. Lønningene i offentlig sektor er frosset og lønnsveksten i privat sektor er lav – men inflasjonen er høy. I fjor falt medianinntekten i reelle termer (altså justert for inflasjon) med 3,5%. Kraftige kutt i velferdstjenester er underveis. Krisen er i høyeste grad reell.

Britisk politikk i 2012 vil derfor, som store deler av 2011, handle mest om den økonomiske situasjonen. Og mest av alt vil den handle om gjeld. Om budsjettunderskuddet som gjør at statsgjelden vokser, om husholdninger som har for mye gjeld og må justere sitt forbruk nedover, og om bedrifter med for mye gjeld som vil slite med å overleve en økonomisk tilbakegang.

Nettopp gjelden er også påskuddet den sittende regjering, anført av statsminister David Cameron og finansminister George Osborne, begge fra det konservative Tory-partiet, bruker for å kutte i offentlig forbruk. Argumentet som brukes går omtrent som så: For å unngå å bli som Hellas, må Storbritannia kutte i offentlig forbruk for å få budsjettet i balanse. Da vil landet vinne markedets tillit og beholde lave renter på statsgjeld – og unngå å komme i en situasjon tilsvarende grekernes. Problemet med argumentet er at det i tillegg til å ha en svært usosial fordelingseffekt (balansen oppnås ved kutt i f.eks. utdanning og helsevesen, ikke skatteøkninger), har liten rot i virkeligheten.

Et lands økonomiske aktivitet er i enkle termer summen av privat sektor/forbruk, offentlig sektor og investeringer. Storbritannias private sektor (næringsliv og enkeltindivider) har den høyeste gjeldsgraden i den vestlige verden og ventes å forbruke mindre enn de tjener i mange år for å redusere gjelden, og kan ikke ventes å bidra særlig til økonomisk vekst. Cameron og Osborne vil også kutte kraftig i offentlig sektor. Det private næringslivet har ledig kapasitet som følge av tilbakeslaget fra finanskrisen (Storbritannia er enda ikke tilbake på samme aktivitetsnivå som før krisen) og det offentlige vil ikke investere særlig. Det er altså press på alle deler av Storbritannias aktivitet. Dette er en oppskrift på fornyet resesjon.

Dessuten er den basert på en feil analyse av årsakene til Storbritannias økonomiske problemer. Problemet er ikke at staten brukte for mye penger over tid. Ja, Labour kunne sikkert vært mer tilbakeholden mens tidene ennå var gode på 2000-tallet. Men faktum er at Storbritannias statsgjeld var nær sitt laveste nivå på svært, svært lenge i 2006/07. Budsjettet var omtrent i balanse. Det er altså ikke overforbruk i forhold til inntektene som kom inn, men finanskrisen og politikken som førte til denne som har brakt Storbritannia (og flere andre land) ut i en svært vanskelig situasjon. Den økte arbeidsledigheten som fulgte i kjølvannet av krisen gjorde at staten mistet skatteinntekter og i stedet måtte betale ut arbeidsledighetstrygd – inntekt ble erstattet med utgift. De store bankene, som tidligere hadde gitt gode skatteinntekter, brukte man plutselig store summer på å redde fra konkurs. Med andre ord: Det var politikken som ga oss finanskrisen som førte Storbritannia ut i uføret, ikke budsjettbalansen.

Jeg sier ikke at det finnes noe enkelt alternativ til den sittende regjerings politikk – det gjør det ikke. Uansett hvordan Storbritannia tilslutt kommer seg ut av den nåværende økonomiske situasjonen blir veien dit smertefull. Men det finnes andre veier enn den klassisk konservative og usosiale politikken Camerons koalisjonsregjering har valgt. Storbritannia er allerede ett av landene i Europa med de største økonomiske forskjellene mellom folk. Politikken som føres forsterker dette, og gjør i tillegg at arbeidsledigheten, særlig blant ungdom, biter seg fast på et høyt nivå. Veldig mange vil etterhvert bli desillusjonerte og miste troen på fremtiden. Jeg anslår derfor sannsynligheten for at vi i 2012 vil se både flere storstreiker og opprør som de vi så i fjor høst er høy.

Derfor blir 2012 et viktig testår også for Labour, partileder Ed Miliband og finanspolitisk talsmann Ed Balls – selv om det ennå er over tre år til neste valg. Kan de stake ut et troverdig alternativ til den sittende regjeringen? Vil de være et opposisjonsparti som står for politiske løsninger som kan gi en mer rettferdig fordeling, mer reelt like muligheter og et troverdig veikart tilbake til et fremgangsrikt Storbritannia? Kan "post-new Labour" retorikken vi har hørt i blant siden Miliband ble valgt til leder omsettes i konkrete, politiske alternativer til Camerons og Osbornes veivalg?

Vi i ASL vil i alle fall følge situasjonen tett og delta i debatten om alternativer til den britiske regjeringens feilslåtte velferdskuttspolitikk.