Kan Syria reddes?

Bashar al-Assad har på kort tid gått fra å fremstå som en populær reformist til en blodig og utspekulert diktator. Det ser mer og mer ut til at drastiske endringer må til for å unngå borgerkrig og en destabilisering av hele området. Den arabiske liga virker for splittet til å gjøre en forskjell og golfstatene har nettopp trukket seg fra observatørstyrken. Er det best å vente og se eller er det uunngåelig at verdenssamfunnet griper inn? Hvem er det i så fall som må ta dette ansvaret og når?

Det har nesten gått ett år siden jeg selv var i Syria og opplevde begynnelsen av opprøret mot regimet. Det var et sjokk for de fleste av oss utenlandske studenter som trodde at Assad virkelig hadde en popularitet som overgikk de fleste andre arabiske diktatorer. Ettersom tiden gikk og regiments propaganda økte, ble vi likevel overbevist om at det fantes lite håp for at Bashar var mer politisk reformvillig enn sin far. Etter at han hadde gitt sin første tale etter at opprøret startet i mars i fjor, kom en venn til meg og sa at vi hadde vært naive.

Det har lenge blitt sagt at Syria ikke er som Libya. Det er riktig og det gjør situasjonen vanskeligere å håndtere. Det betyr likevel ikke at drapene på et tidspunkt vil bli for mange (om det ikke allerede har skjedd) og at verdenssamfunnet må foreta seg noe drastisk. For noen dager siden holdt den kjente forfatteren og journalisten Patrick Seale et foredrag i regi av School of Oriental and African Studies (SOAS) med tittelen Can Assad Survive? Svaret var ”en stund til, men ikke for alltid”.

På tross av dette uspesifikke svaret, ble en rekke interessante tanker og forslag hevet. Blant annet kritiserte Seale deler av den splittede syriske opposisjonen for ikke å være villige til å forhandle med regimet. Han mente at det var den eneste løsningen for å få slutt på volden og gjennomført realistiske reformer. Han argumenterte med at alle de nåværende offentlige tjenestemennene måtte ha noe å gå til om regimet skulle falle, og at dette kun var gjennomførbart gjennom en avtale med regimet. Et stort problem med denne kritikken er at regimet mangler troverdighet og at mange derfor tviler på at reformene er mer enn tomme ord. Seale innrømte dette og sa at regimet hadde et dårlig ”track record”.

Et nytenkende forslag var at Brasil måtte engasjere seg i samarbeid med andre BRIC-land. Seale sa at han selv hadde forsøkt å overtale ulike personer i den brasilianske regjeringen og argumentert med at det høye antallet brasilianere med syrisk bakgrunn gjorde Brasil til et land som hadde direkte interesse av å blande seg inn. Han mente også det kunne styrke Brasil sin posisjon i verdenssamfunnet og virkelig etablere landet som Sør-Amerikas maktbase. Problemet med dette forslaget er likevel at Brasil har mistet sin karismatiske Lula, og at de selv med han ikke klarte å få gjennombrudd i samtalene med Iran.

Som et land plassert midt mellom Irak og Libanon er det ikke vanskelig å forstå at det stilles spørsmål om hvilke sekteriske utfordringer Syria kan vente seg om Assads regime faller. Det er nok også en viktig grunn til at Assad fortsatt har støtte hos deler av befolkningen. Seale argumenterte også dette. Likevel tror jeg at det er viktig å få inn et nytt perspektiv på dette spørsmålet. En syrisk venn av meg fortalte meg at det er nettopp fordi Syria ligger mellom Irak og Libanon at de er så bevisste på sekteriske problemer som kan oppstå og derfor gjør sitt ytterste for å unngå at landet skal falle inn i samme kaos. Viljen finnes, men spørsmålet er likevel hvor utbredt et slikt syn er. Det som er sikkert er at jo flere som dør, jo større er faren for at sekteriske skillelinjer vil bli et problem.

Mange har stilt spørsmål ved om det virkelig er Assad selv eller de rundt han som tar de viktigste avgjørelsene. I tillegg til at han kun overtok lederskapet fordi hans bror, som var tiltenkt jobben, døde, har Assad har en rolig og kontrollert fremtoning som bidrar til en viss sympati. Presidenten har også sagt at det er kun ”gale ledere dreper sitt eget folk”. Seale kunne fortelle at han også tidligere hadde vært usikker på hvem som egentlig stod bak, men at han i løpet av det siste året, etter å ha snakket med ”kontakter i Damaskus”, har blitt sikker på at det er Assad selv som har det siste ordet i alle avgjørelser.

Norge har forholdt seg relativt passive til hva som bør gjøres og gjemt seg bak en FN-resolusjon som er nesten umulig å få til. Dette er på grunn av nære historiske og økonomiske bånd mellom Russland og Syria, og Kinas vanlige standpunkt mot innblanding i ”interne forhold”. Storbritannia har spesielt sammen med Frankrike og Qatar vist et større engasjement og forsøkt å få presset gjennom en resolusjon. Jeg er vanligvis enig i at en resolusjon må til for at verdenssamfunnet skal blande seg, men jeg er også overbevist over at folkemord bør forhindres selv om noen stater har interesse av å beholde et regime som dreper ubevæpnede demonstranter.

Hvilke muligheter finnes fortsatt uten militær intervensjon? New York Times kom med følgende forslag:

1) I tillegg til å implementere flere sanksjoner, kan man trappe opp bistanden til den syriske opposisjonen, på samme måte som man gjorde til de libyske opprørerne.

2) Rette fokuset på Assads støttespillere. Nye sanksjoner mot Iran rettet mot atomprogrammet kan bli avgjørende for Syria. Iran gir omfattende militær og økonomisk assistanse til Syria, og de støtter den Hizbollah. Hizbollah har gitt full støtte til Assad.

3) Jobbe tettere med Tyrkia, som gir bistand til flyktninger, og med Qatar.

Som et land som har promotert seg selv som en forkjemper for menneskerettigheter, bør Norge øke innsatsen for å forhindre en forverring av situasjonen i Syria.

2012 – et tøft år for Storbritannia

Rettferdig økonomisk politikk er an av ASLs hjertesaker.

Statsminister Jens Stoltenberg har i høst og vinter advart mot at Norge ikke vil være immune mot effektene av den økonomiske situasjonen i eurosonen spesielt og verdensøkonomien mer generelt. Jeg frykter han i stor grad snakker for døve ører. Blant annet takket være regjeringens tiltak styrte Norge svært godt gjennom begynnelsen av finanskrisen i 2008/09, og det er lenge siden siste kraftige nedgangskonjunktur i Norge. Økonomiske nedgangstider er nesten blitt en abstrakt tanke for mange.

Slik er det på ingen måte i Storbritannia. Arbeidsledigheten er passert 8% og på vei oppover igjen. Blant de arbeidsledige er andelen langtidsledige stadig større. Ungdomsledigheten er passert 20%. Lønningene i offentlig sektor er frosset og lønnsveksten i privat sektor er lav – men inflasjonen er høy. I fjor falt medianinntekten i reelle termer (altså justert for inflasjon) med 3,5%. Kraftige kutt i velferdstjenester er underveis. Krisen er i høyeste grad reell.

Britisk politikk i 2012 vil derfor, som store deler av 2011, handle mest om den økonomiske situasjonen. Og mest av alt vil den handle om gjeld. Om budsjettunderskuddet som gjør at statsgjelden vokser, om husholdninger som har for mye gjeld og må justere sitt forbruk nedover, og om bedrifter med for mye gjeld som vil slite med å overleve en økonomisk tilbakegang.

Nettopp gjelden er også påskuddet den sittende regjering, anført av statsminister David Cameron og finansminister George Osborne, begge fra det konservative Tory-partiet, bruker for å kutte i offentlig forbruk. Argumentet som brukes går omtrent som så: For å unngå å bli som Hellas, må Storbritannia kutte i offentlig forbruk for å få budsjettet i balanse. Da vil landet vinne markedets tillit og beholde lave renter på statsgjeld – og unngå å komme i en situasjon tilsvarende grekernes. Problemet med argumentet er at det i tillegg til å ha en svært usosial fordelingseffekt (balansen oppnås ved kutt i f.eks. utdanning og helsevesen, ikke skatteøkninger), har liten rot i virkeligheten.

Et lands økonomiske aktivitet er i enkle termer summen av privat sektor/forbruk, offentlig sektor og investeringer. Storbritannias private sektor (næringsliv og enkeltindivider) har den høyeste gjeldsgraden i den vestlige verden og ventes å forbruke mindre enn de tjener i mange år for å redusere gjelden, og kan ikke ventes å bidra særlig til økonomisk vekst. Cameron og Osborne vil også kutte kraftig i offentlig sektor. Det private næringslivet har ledig kapasitet som følge av tilbakeslaget fra finanskrisen (Storbritannia er enda ikke tilbake på samme aktivitetsnivå som før krisen) og det offentlige vil ikke investere særlig. Det er altså press på alle deler av Storbritannias aktivitet. Dette er en oppskrift på fornyet resesjon.

Dessuten er den basert på en feil analyse av årsakene til Storbritannias økonomiske problemer. Problemet er ikke at staten brukte for mye penger over tid. Ja, Labour kunne sikkert vært mer tilbakeholden mens tidene ennå var gode på 2000-tallet. Men faktum er at Storbritannias statsgjeld var nær sitt laveste nivå på svært, svært lenge i 2006/07. Budsjettet var omtrent i balanse. Det er altså ikke overforbruk i forhold til inntektene som kom inn, men finanskrisen og politikken som førte til denne som har brakt Storbritannia (og flere andre land) ut i en svært vanskelig situasjon. Den økte arbeidsledigheten som fulgte i kjølvannet av krisen gjorde at staten mistet skatteinntekter og i stedet måtte betale ut arbeidsledighetstrygd – inntekt ble erstattet med utgift. De store bankene, som tidligere hadde gitt gode skatteinntekter, brukte man plutselig store summer på å redde fra konkurs. Med andre ord: Det var politikken som ga oss finanskrisen som førte Storbritannia ut i uføret, ikke budsjettbalansen.

Jeg sier ikke at det finnes noe enkelt alternativ til den sittende regjerings politikk – det gjør det ikke. Uansett hvordan Storbritannia tilslutt kommer seg ut av den nåværende økonomiske situasjonen blir veien dit smertefull. Men det finnes andre veier enn den klassisk konservative og usosiale politikken Camerons koalisjonsregjering har valgt. Storbritannia er allerede ett av landene i Europa med de største økonomiske forskjellene mellom folk. Politikken som føres forsterker dette, og gjør i tillegg at arbeidsledigheten, særlig blant ungdom, biter seg fast på et høyt nivå. Veldig mange vil etterhvert bli desillusjonerte og miste troen på fremtiden. Jeg anslår derfor sannsynligheten for at vi i 2012 vil se både flere storstreiker og opprør som de vi så i fjor høst er høy.

Derfor blir 2012 et viktig testår også for Labour, partileder Ed Miliband og finanspolitisk talsmann Ed Balls – selv om det ennå er over tre år til neste valg. Kan de stake ut et troverdig alternativ til den sittende regjeringen? Vil de være et opposisjonsparti som står for politiske løsninger som kan gi en mer rettferdig fordeling, mer reelt like muligheter og et troverdig veikart tilbake til et fremgangsrikt Storbritannia? Kan "post-new Labour" retorikken vi har hørt i blant siden Miliband ble valgt til leder omsettes i konkrete, politiske alternativer til Camerons og Osbornes veivalg?

Vi i ASL vil i alle fall følge situasjonen tett og delta i debatten om alternativer til den britiske regjeringens feilslåtte velferdskuttspolitikk.