Utsikter til FNs Klimatoppmøte i Durban

Arbeiderpartiets Studentlag i London har miljø og klima som en av sine hjertesaker.

Neste uke, 28. november, starter FNs klimatoppmøte i Durban, Sør-Afrika, der verdensmaktene nok en gang skal prøve å finne en løsning på klimaproblemene. Norges miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) har en sentral rolle i forhandlingene, men alt i alt ser utsiktene dystre ut.
Møtet i Kjøbenhavn i 2009 resulterte ikke en den avtalen man hadde håpet på, tross stor optimisme i forkant og et besøk fra selveste President Obama. Fjordårets møte i Mexico fikk ikke like stor oppmersksomhet, men førte heller ikke med seg store resultater.

Kyotoavtalen utløper
Det spesielle med årets møte er at det blir det siste før Kyotoavtalen utløper i 2012. Kyotoavtalen er i dag den eneste intenasjonale klimavtalen som begrenser utslipp. Etter at USA trakk seg fra avtalen i 2001, utgjør landene som har undertegnet avtalen ikke mer enn 25 % av verdens utslipp. Dette er og blir avtalens store svakhet. De store utslippslandene må med, uten dem blir en ny avtale bortimot hensiktsløs.
Tilsammen står USA og Kina i dag for rundt to femtedeler av verdens utslipp, og deres deltakelse er derfor helt sentral om klimaproblemet skal løses. Videre har Japan, Canada og Russland gjort det klart at de ikke ønsker å forplikte seg til en ny versjon av Kyotoavtalen om ikke USA og Kina engasjerer seg. Mange U-land mener at de fremdeles burde få fritak fra forpliktende utslippsredusering, ettersom de fleste Rike land ikke hadde denne påkjenningen under utviklingen av deres økonomier. Kina bruker lignende argumentasjon og USAs innenrikspolitiske situasjon ser ikke ut til å gagne miljøet.
Kort sagt, det er litt av en utfordring som møter Erik Solheim og de andre forhandlerne 28. november.

Solheims “løsning”
Nå som forhandlingene før årets klimatoppmøte går mot slutten, har ideen om “Kyoto pluss” kommet på bordet. Erik Solheim har uttalt at dette kanskje er “den eneste mulige løsningen på en ny klimaavtale”. Ideen “Kyoto pluss” dreier seg først og fremst om en forlengelse av Kyotoavtalen, men med klare tidsfrister for land som nekter å forplikte seg.
Hvorvidt dette er en løsning og om en ny avtale i det hele tatt vil være klar ved toppmøtets slutt 16. desember gjennstår å se. Men, som vår egen Jens Stoltenberg sa etter sitt møte med Generalsekretæ Ban Ki-Moon denne måneden, det ser mørkt ut for en ny klimaavtale.
ASL ønsker uansett Miljø- og utviklingsministeren lykke til med forhandlingene og håper verdens nasjoner kommer til enighet om noe som bringer oss et par steg nærmere løsningen av klimaproblemene. Vi håper også at Norge og Arbeiderpartiet fremover vil være sterke pådrivere i arbeidet for miljøet og lavere utslipp, både i inn og utland.

Trond Giske Diskuterer Eurokrisen med ASL

Onsdag 9. November fikk ASL møte Nærings- og Handelsminister Trond Giske da han var i London. Trond Giske ga et spennende foredrag om eurokrisen og hvordan fremtiden til EU ser ut samt hvilke implikasjoner disse utviklingene vil kunne ha for Norge.

Ettersom det var mange til stede uten bakgrunn i økonomi fikk vi først en veldig pedagogisk gjennomgang av hva som har skjedd hittil, og hvordan eurosonen har havnet i situasjonen den nå befinner seg i. Det ble interessant nok nevnt at det ikke finnes en klar utvei fra EU, slik at EU tidvis kan oppfattes som et ’burning house without an exit’. Problematikken rundt størrelsen på Italias økonomi og frykten for at Italia også skal havne i alvorige vansker ble også diskutert. Et mulig alternativ som ble nevnt var at en kjerne av EU-land går videre med en dypere integrering, samtidig som visse land trekker seg noe ut, i et slags periferi. Dette er et svært interessant poeng gitt Osbornes nylige kommentarer om at the Tobin Tax, som for tiden foreslås av Angela Merkel, vil oppfattes som en ’bullet aimed at the heart of London’.

Det ble mye engasjement blant de tilstedeværende da vi diskuterte eurokrisens implikasjoner for Norge, og Norges rolle i EU. Det ble nevnt at det er viktig for Norge at EU klarer seg, og at vi i Norge muligens har en litt for optimistisk tilnærming til vår økonomiske fremtid. Det ble nevnt at den økende innflytelsen til nye land som Kina og Brasil er i ferd med å få viktige implikasjoner for Norges konkurransedyktighet og handelmønster. Nærings- og Handelsministeren fikk mange spørsmål rund hvorvidt Norge kan konkurrere med disse nye maktene, og REC ble nevnt som et eksempel i denne sammenheng. Mange i salen var også enige om at Norge bør fokusere på kunnskap og tenkologi ettersom vi i synkende grad kan konkurrere på pris.

Det var selvfølgelig også mye interesse rundt Trond Giskes rolle som handelsminister og ASL fikk en god innføring i hvordan Norge forhandler handelsavtaler i praksis og hvilke land og regioner Norge fokuserer særlig på i lys av endringer i den global maktbalansen - for eksempel Brasil. Trod Giske nevnte hans forestående besøk til Afrika som et eksempel på hvordan Norge i økende grad diversifiserer sine handels og investeringspartnere.

Det var et flott oppmøte den 9. November og vi takker alle som kom og håper dere blir med videre på mange av våre spennende eventer fremover! Vi ønsker selvfølgelig også å takke Trond Giske for et spennende foredrag, og en interessant diskusjon. ASL har global økonomi som en hjertesak og vil følge utviklingene i eurosonen nøye fremover.

Møte med Trond Giske i London

ASL ønsker velkommen til nok et spennende event!

Onsdag 9. november kl. 19.00 møtes vi på puben Ye Olde Cock Tavern. Gjest denne gang er nærings- og handelsminister Trond Giske.

Det vil bli en uformell sammenkomst hvor Giske vil snakke litt om situasjonen i eurosonen og hva det vil ha å si for norsk økonomi. I tillegg blir det mulighet til å stille spørsmål.

Vi ønsker spesielt nye interesserte velkommen, og håper du har mulighet til å komme!

Eventet ligger også på Facebook – registrer gjerne din deltagelse der og inviter venner og bekjente til en hyggelig kveld med ASL!

Okkupér for en ny agenda!

15. oktober, nøyaktig en måned etter starten på Occupy Wall Street (OWS), startet aksjonen Occupy LSX (OLSX) i London. De fikk ikke slå opp teltene sine utenfor børsen (i kapitalismens ånd er torget utenfor børsen privat eid), men katedralen St. Paul's, kun et steinkast unna, tok i mot protestantene med åpne armer.

Aksjonen har siden fått mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Stengingen og gjenåpningen av St. Paul's, presten Giles Frasers oppsigelse, begjæring om utkastelse av aksjonistene og tilbaketrekningen av det samme, "avsløringen" av at de fleste av teltene var tomme (raskt tilbakevist som tomme påstander) har vært blant ingrediensene.

Men innimellom alle overskriftene har aksjonen oppnådd noe vesentlig større: en retningsendring i den politiske og økonomiske debatten i Storbritannia, USA og store deler av den vestlige verden.

Der debatten for bare uker siden gikk rundt Storbritannias såkalte gjeldsproblemer (staten har knapt kunnet låne til lavere rente tidligere), hvor store kuttene i de enkelte sektorer skal bli (veldig store) og hvorvidt man skulle ta kommunale boliger fra familiemedlemmer til de som ble tatt av politiet under opptøyene, gjerne for å stjele en flaske vann eller et par sko (ja, mente mange kommuner og bydeler), snakker nå flere og flere om det samme som OWS og OLSX er opptatt av: de økonomiske forskjellene som er skapt av dagens økonomiske og politiske system (eksemplifisert ved 99% vs. 1%-retorikken), den høye arbeidsledigheten som hovedutfordring, korporatisme som sterk aktør i demokratiet (som har gjort det mulig for topp 1% å stikke av med nær sagt all økonomisk vekst i de siste 30 år) og krav om at folket ikke skal måtte betale for det som i store trekk er "bankenes krise".

Aksjonen har fått støtte fra mange hold - Paul Krugman, Noam Chomsky og Naomi Klein var alle tidlig ute med å støtte OWS, og i Storbritannia er Polly Toynbee (ledende kommentator i The Guardian) og New Economics Foundation (tankesmie som jobber for et grønnere og mer rettferdig økonomisk system) blant de som har talt til aksjonistene ved St. Paul's. Til og med Financial Times' ledende samfunnsøkonomiske kommentator Martin Wolf, som for få år siden avviste at fordelingseffektene av globaliseringen og "finansifiseringen" av det økonomiske systemet hadde særlige problematiske sider, har gitt aksjonistene medhold i at de stiller viktige og betimelige spørsmål.

Og kanskje minst like interessant: meningsmålinger viser at aksjonistenes tanker har bredere appell enn man skulle tro inntil veldig nylig. I USA har flere målinger vist at flere sympatiserer med OWS enn med Tea Party-bevegelsen. I Storbritannia viser målinger for Sunday Times og The Guardian at OLSX har mer støtte enn motstand i befolkningen. På direkte spørsmål om de støtter aksjonistenes mål, svarte 39% ja med bare 26% mot (35% vet ikke) i målingen for Sunday Times. Ved valg mellom påstanden "Aksjonistene er naive, det finnes ikke noe praktisk alternativ til kapitalisme og poenget er å få den i gang igjen" og "Aksjonistene har rett i å ønske en slutt på systemet som setter profitt foran folk" støttet 52% sistnevnte påstand mot 38% for forannevnte.

ASL deler mange av målene til OLSX og OWS og uttrykker solidaritet for kampen for et mer rettferdig økonomisk system, både nasjonalt i Storbritannia og på global basis. Et system hvor noen få tjener altfor mye på bekostning av altfor mange, hvor enkelte sirkler har så mye makt at det mer enn grenser mot det udemokratiske og hvor man går etter kraftige statlige innstramminger selv i en situasjon med vedvarende høy arbeidsledighet og hvor staten kan låne penger med svært lav rentekostnad er verken ønskelig eller bærekraftig.

Vi i ASL vil delta i debatten fremover for å være med på å finne praktiske løsninger på problemene OWS og OLSX har vært med på å tydeliggjøre.

Multikulturalismens fremtid

I sin første tale som statsminister erklærte David Cameron at statsmultikulturalismen hadde feilet. Arbeiderpartiets Studentlag i London (ASL) har innvandrings- og integreringspolitikk som en av våre hjertesaker, og gikk derfor på debatt på London School of Economics for å finne ut av om Cameron hadde rett.

Debatten hadde tittelen "Is There A Future For Multiculturalism?" og var arrangert av LSEs Forum on Religion og den teologiske tenketanken THEOS. På panelet satt Jonathan Chaplin, direktør på Kirby Laing Institute for Christian Ethics, Alan Craig, lederen av Christian Peoples Alliance, Claire Fox, direktør på Institute of Ideas, og Tariq Modood, direktør på Centre for Study of Ethnicity and Citizenship på University of Bristol. Debatten ble ledet av Jane Little, BBC World Service korrespondent i religiøse spørsmål.

Utgangspunktet var ganske bredt i og med at det ikke forelå noen spesifikk definisjon på 'multikulturalisme'. Debattdeltakerne styrte derfor mye av hvilke temaer som ble diskutert, og integrering av muslimer ble (kanskje ikke så overraskende) satt i fokus.

Alan Craig beskrev en personlig opplevelse som på mange måter ble en rød tråd gjennom debatten. Han snakket om hvordan første skoledag og første dag av ramadan hadde havnet på samme dag, og hvor foreldrene til noen av de muslimske barna hadde bedt lærerne om å passe på at barna ikke drakk eller spiste mens de var på skolen.

Craig mente at dette var mot barnas rettigheter fordi de ble nektet å drikke vann i 25 varmegrader, og at dette beviste at multikulturalismen hadde feilet i Storbritannia. Tariq Modood mente derimot at et slikt eksempel handlet mer om forståelse av nye vaner og viktigheten av debatt om hva som er og ikke er akseptabelt i ulike situasjoner.

Jonathan Chaplin hadde den tydeligste stemmen for multikulturalisme og mente at et liberaldemokrati er nødt til å tillate rom for uttrykk av ulike identiteter. Han sa også at debatter om samfunnsverdier er positivt, og at britisk identitet ikke er en fastsatt ide, men at hva som er britisk avhenger av tid og sted.

Claire Fox var mot den nåværende formen for multikulturalisme og mente bestemt at dagens situasjon gjør det vanskelig for individer å uttrykke seg og debattere visse saker fordi de frykter at de skal bli stemplet som islamofober. Modood sa seg uenig i dette og pekte på hyppigheten av kritikk av muslimer de siste årene.

Avsluttende ble potensialet for inkludering av Sharia-lov debattert. Madood uttrykte frustrasjon over at Erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams, i 2008 uttalte at inkludering av Sharia i Storbritannia er uunngåelig. Madood forklarte at muslimer rundt om i verden ikke er enige om hvordan Sharia burde praktiseres og tolkes, og at britiske muslimer derfor selv burde velge om de vil ha en slik debatt eller ikke.

Svaret på om ASL nå mener at statsmultikulturalismen har feilet blir nok et definisjonsspørsmål. Dette kom også frem i diskusjonen ASL arrangerte for nordmenn i etterkant av debatten. Mange mente at det manglet en tydelig definisjon på multikulturalisme, og at dette gjorde det vanskelig å ta en tydelig stilling til spørsmålet.

Det ble også uttrykt at det er viktig at nyanser, og ikke generaliseringer, kommer tydeligere frem i debatter om ulike grupper i samfunnet. Ingen gruppe er så homogen som den kan virke som på utsiden. En tydeligere debatt bidrar også til en bedre samfunnsforståelse av hvordan ulike mennesker tenker og dermed hvordan integrering best kan gjennomføres.

Spesielt ett sitat ble sittende etter debatten:

"The first duty of the tolerant man is to exercise intolerance for intolerance".

- George Santayana

Neste ASL-event er 15. november, tema er da Responsibility to Protect.

Labours landsmøte og Eds ”Refounding labour”

I morgen, søndag 25. september, går Labours landsmøte av stabelen. Da samler rundt 11 000 delegater seg i Liverpool for å bestemme partiets strategi og politikk for det kommende året.

Det har vært mye diskusjon i forkant av årets landsmøte knyttet til planene som inngår i Ed Milibands prosjekt ”Refounding Labour”. Miliband, som har hatt en vanskelig start som ny Labour-leder etter hans noe uventede seier over sin bror David Miliband, har lenge slitt med populariteten blant velgerne. Flere britiske aviser meldte denne uken at han er den partilederen som har falt mest i popularitet siden mars i år. Som nyvalgt partileder er Miliband mindre kjent blant velgerne enn både Nick Clegg og David Cameron. Urovekkende er allikevel ferske undersøkelser fra The Times, som viser at under 50 % av hans egne partifeller har tro på at han noen gang kan bli statsminister. Miliband har altså til gode å overbevise både velgerne og sitt eget parti om at han virkelig er lederen som kan føre dem tilbake til makten.

Flere kommentatorer mener det kommende landsmøte er Milibands mulighet for en ny start. Ikke bare må han bruke landsmøtet til å styrke sin egen posisjon og overbevise sine egne om at han er en god og handlekraftig leder, men i tillegg, som BBCs James Landale skriver, må han overbevise velgerne om at Labour fremdeles er et naturlig valg for vanlige folk i Storbritannia.

Miliband har varslet at hans planer for restrukturering av partiet vil være den største forandringen i måten partiet ledes på siden det ble grunnlagt i 1918. Planene omfatter blant annet en reform av måten fremtidige partiledere velges på og måten valg innad i partiet vil fungere fremover. Dagens system, hvor blant annet fagforeningsmedlemmer kan få flere stemmer, er for eksempel ønsket endret. Slike endringer som kan svekke fagforeningenes innflytelse på partiet er ikke ukontroversielle og det blir derfor svært interessant å se hvordan forhandlingene utspiller seg videre.

Et annet interessant forslag er opprettelsen av supportermedlemmer i partiet. Disse supporterne vil ikke være fulle medlemmer, men vil ha stemmerett ved blant annet ledervalg. Ideen er et svar på minkende medlemstall som har plaget alle de britiske partiene i nyere tid og skal være en ny måte å engasjere Labours sympatisører. Miliband, og prosjektets formann Peter Hain, håper på denne måten å bringe Labour nærmere folket og gi vanlige borgere større anledning til å delta i partiets beslutninger.

Andre viktige saker landsmøtet skal ta opp er Labours videre strategi for å berge Storbritannia ut av den vanskelige økonomiske situasjonen og hvordan landet bør bidra for å løse Euro-krisen.

Beslutningene som fattes av landsmøtet over de neste dagene vil forme Labours fremtid. Vi venter spent på å se om Ed vil klare å vinne frem med prosjektet sitt, å gjøre Labour mer åpent, folkelig og med det restrukturere Labour til seier i fremtidige valg.

Valgkampen er i gang. Igjen

Denne uka har AUF startet sin valgkampmobilisering. Også sentrale personer i Arbeiderpartiledelsen har sagt at de vil starte sin valgkamp, og i kveld deltar Jens Stoltenberg på den første partilederdebatten. Etter en treg start er valgkampen nå i gang for fullt. En samlet arbeiderbevegelse er klar for valg.

Det har vært, og kommer til å fortsette å være en annerledes valgkamp. I de siste fire ukene har vi vært gjennom en nasjonal sørgetid. Selv om denne kanskje ble avsluttet på søndag med den nasjonale minnemarkeringen, er den bare så vidt begynt for de mange som har mistet sine kjære venner eller familiemedlemmer. I tillegg er noen av våre beste partikamerater, som var klare for å kjempe for det de sto for denne høsten og som stod på valglister i hele landet, ikke lenger med oss.

I en slik tid er det selvsagt vanskelig å drive valgkamp. Årets valg handler om lokale saker som kan virke trivielle og meningsløse å diskutere i en så tung stund. Når alt vi står for og er glade i har vært under angrep, spiller det liten rolle hvor Munch-museet skal stå, om vi skal øke eller senke bompengeavgiften eller om det skal være uberørt natur eller skulpturpark på Ekeberg.

Samtidig kan man kanskje si at valgkamp aldri har vært mer passende. For mange kan det å engasjere seg være en god måte å komme seg videre på. For de av oss som ikke ble direkte berørt kan det også være en måte å "gjøre noe". I tillegg er valgkamparbeid en fin måte å komme sammen på - samholdet er kanskje noe av det beste med valgkamp!

Valgkamp har kanskje heller aldri vært så viktig. Lokaldemokratiet er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Det er her flest mennesker er direkte involvert i vårt lands styre og stell. Etter den ufattelige ugjerningen som ble begått den 22. juli, har vi blitt oppfordret både av overlevende AUFere og av våre ledere til å svare med mer demokrati. En måte å gjøre dette på er ved å øke valgdeltakelsen. En annen og overlappende måte å gjøre det på er ved å øke deltakelsen i samfunnet, gjennom økt engasjement og bevissthet rundt lokalsaker. Begge disse ambisjonene kan vi nå i høst. Dette valget blir på et vis en test på at vi står for de verdiene og målene vi har satt oss gjennom fakkeltog og folkeaksjoner i ukene siden 22. juli.

Selv deltok jeg i Oslo Aps valgkamp i forrige uke, med standståing og roseutdeling. Det var, et par sleivspark til tross, en veldig hyggelig opplevelse. Først og fremst var det motiverende å se engasjementet som var tilstede både hos valgkampmedarbeidere og hos folk som oppsøkte oss. Mange ønsket å dele sine tanker om hvordan man kan gjøre byen bedre. Det var også mange hyggelige hilsener og sympatierklæringer fra de som kom forbi standen eller som vi møtte på husbesøk. I tillegg hadde flere for første gang bestemt seg for å stemme. For meg viste valgkampen at mange har fulgt oppfordringene som våre ledere har kommet med de siste ukene: nordmenn slår ring rundt demokratiet!

Det er viktig at vi ikke gir slipp på denne ånden når valgkampen nå etter hvert hetner til. Det skylder vi de som har gått bort og deres pårørende. Derfor skal vi la denne valgkampen fortsette å handle om lokale spørsmål. Vi skal la oss hisse litt opp av de små tingene. På den måten viser vi at vi til tross for at vi fortsatt er preget av det som har hendt, ønsker vi ikke å skifte kurs eller stoppe opp.

Vi er unektelig inne i en annerledes valgkamp. Men det er opp til oss å gi annerledesheten et positivt fortegn. God valgkamp!

Reaksjoner utenfra

Utenfor den norske ambassaden i London, fredag 29. juli 2011. Foto: Privat.

Blomstene som er lagt ned utenfor den norske ambassaden i London viser med tydelighet den omtanke mange utenfor Norges landegrenser føler for nasjonen etter 22.7. Mange av blomsterbukettene er lagt ned av nordmenn bosatt her i London. Men mange kommer også fra det internasjonale miljøet – briter, svensker, dansker og andre. Hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya har gått sterkt inn på folk også i utlandet.

I timene og dagene etter angrepene har jeg mottatt mange tekstmeldinger, telefoner og Facebookmeldinger fra utenlandske venner og bekjente. Det har vært mye omtankte og omsorg – men ikke bare til meg personlig. De fleste meldingene har vært minst like mye rettet mot omtanke for Norge. “I wanted to send a message to say how sorry I was to hear about everything in Norway”, skrev en venn i en tekstmelding. “I just wanted to tell you that I am really sorry to hear what happened in Norway. My heart goes out to people of Norway”, skrev en annen på Facebook. Denne generelle omtanken var regelen heller enn unntaket i meldingene. Folk forstår hvordan 22.7 har berørt et helt folk.

Avisene her i Storbritannia, både på nett og papir, fulgte også situasjonen tett. Jeg tror det tok fire dager før angrepene ikke lenger var toppsak hos for eksempel BBC og The Guardian – både Amy Winehouses død og gjeldstaksforhandlingene i USA måtte stille i annen rekke. Den ekstra avstanden til situasjonen (i forhold til i Norge) har også gjort at debatten om politiske og samfunnsmessige konsekvenser (og skyldfordeling) raskt kom i gang – søkelyset ble blant annet raskt rettet mot Storbritannias egne høyreekstreme organisasjoner, som English Defence League.

Men ikke minst har mange i media, og ikke minst blant venner, blitt både rørt og imponert over reaksjonen til både den politiske ledelsen og det norske folk. Rosetogene og statsministerens ord om å besvare angrepene med mer åpenhet og mer demokrati har vært bredt omtalt, og svært godt mottatt. Man er rett og slett imponert .

Frem til nå har det å presentere seg som nordmann i utlandet bragt frem umiddelbare assosiasjoner som kaldt vær og vakker natur. Jeg er ikke i tvil om at disse assosiasjonene for fremtiden vil vike for hendelsene den 22.7, enten de blir direkte omtalt eller ikke. Men like mye som de forferdelige angrepene, vil assosiasjonene være til statsministerens og folkets reaksjon på hendelsene. Og de er det all grunn til å være stolte av.

Kondolanser

Arbeiderpartiets Studentlag hadde ingen deltakere på Utøya, men er i likhet med resten av det norske folk sterkt påvirket av hendelsene på Utøya og i Oslo Sentrum.

Vi sender vår dypeste medfølelse til alle som er berørt av de meningsløse hendelsene på Utøya og i Oslo. Vi sørger med dere og tenker på dere.

Oslo og Utøya

Arbeiderpartiets Studentlag i London tar sterk avstand fra og fordømmer volden som har blitt utøvet i Oslo og på Utøya. Våre tanker går til de som har blitt rammet av denne katastrofen.

Vennligst se Arbeiderpartiets hjemmeside for mer informasjon.

Den fjerde statsmakt

Det har blitt en uvanlig travel sommer for britiske politikere. News of the World-skandalen har påvist en rekke etiske utfordringer som britiske medier står ovenfor og skapt en langvarig hodepine for regjeringen. Uklare og uprofesjonelle forhold mellom politikere og mediekonger har kommet ut i lyset og det stilles også nå spørsmål om det skal være lov for en person å eie så store andeler av mediene.

Det var etter at avisen The Guardian kom med avsløringene om at telefonavlytting kan ha inkludert skolejenten Milly Dowler, ofre for 7. juli bombene i London og slektninger av avdøde britiske soldater at skandalen virkelig vokste. Den 6. juli erklærte statsminister David Cameron at en offentlig gransking vil bli holdt for å undersøke saken, og Rupert Murdoch, eieren av News Corporation som News of the World var en del av, reiste umiddelbart til London. Likevel ble News of the World lagt ned den 10. juli etter 168 år med utgivelser og News Corporation ble presset til å trekke oppkjøpet av British Sky Broadcasting. Den 15. juli gikk i tillegg Rebekah Brooks, administrerende direktør i News International, av etter omfattende kritikk av hennes rolle i skandalen og to dager etter ble hun arrestert av britisk politi.

Det er ille at slike skandaler skjer. Likevel skaper de en diskusjon om viktige relaterte temaer. News International er et av verdens største mediakonsern. Rupert Murdoch opprettet konsernet og er styreformann og direktør. News International eier en rekke medier rundt omkring i verden, som for eksempel rundt 37 prosent av alle avisene i Storbritannia, og Fox, Wall Street Journal og The New York Post i USA.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sier om skandalen til NRK at Måten The Sun omtaler saken på er kritikkverdig. Til og med Times og Sunday Times, som også er eid av Murdoch, er mer forsiktige enn de ellers ville ha vært. Dette viser at det er viktig med forskjellige eiere.

Kokkvolds kommentar er helt på sin plass. Det som er skremmende er at den kan trekkes mye lenger. Al Jazeera English forteller om uprofesjonelle forhold med politikere fra både Labour og Conservatives, og beskriver hvordan Murdoch har spilt på makten han har sittet på ved å hoppe mellom de to partiene.

Skandalen avslører en stor svakhet ved demokratiet i Storbritannia. Media er i Norge kjent som den fjerde statsmakt. Det er fordi det har makten til å være kritisk til hva de andre statsmaktene, det vil si nasjonalforsamlingen, regjeringen og domstolene, sier og gjør. Det er derfor essensielt at ikke én person kontrollerer så store deler av media, spesielt ikke når man avler for nære forhold til politikere.

På tross av at Labour heller ikke slipper unna kritikken for uprofesjonelle forhold til Murdoch, så er det viktig at Labours leder Ed Miliband går så sterkt ut for endring som han har gjort. Miliband sier at dagens medielover er "analoge lover for en digital tidsalder", og oppfordrer til en oppløsning av Murdochs mediekonsern og en modernisering av lovene.

Det er trist at noen medier ikke klarer å følge visse etiske retningslinjer. Likevel er disse avsløringene en seier for demokratiet. De viser at selv om Murdoch i løpet av mange år har klart å bygge opp et så stort maktapparat, så finnes det medier som er villige til å ta opp kampen og gjøre godt undersøkende journalistisk arbeid. Det er da det er riktig og viktig at politikere som Ed Miliband går sterkt i front for en endring i demokratiets favør.

Fotograf: Ben Sutherland

“Røde Ed” tar middelveien

Det har vært en turbulent uke i britisk politikk. På torsdag gikk rundt hundre tusen lærere og andre statsansatte ut i streik i protest mot koalisjonens foreslåtte pensjonskutt – den største streiken koalisjonen hittil har stått ovenfor. Mens koalisjonen har argumentert med at dagens system ikke lenger er bærekraftig, har de streikende sett reformen som unødvendig stram – at den i praksis vil bety lengre arbeidstid for lavere pensjoner. Samtidig har de reagert på provokasjoner fra koalisjonen underveis i forhandlingene. Dialogen mellom Tory-Lib-koalisjonen og fagforeningene har uten tvil vært preget av dårlig kommunikasjon.

Mest overaskende var kanskje likevel Ed Milibands sterke misnøye mot streiken. I et blogginnlegg på hjemmesiden sin tok “Røde Ed” et sterkt oppgjør med de streikende fagforeningene som han mener skader sin egen sak. Spesielt kritiserte han dem for å gå i streik mens forhandlingene fremdeles pågikk og oppfordret begge parter til å gå tilbake til forhandlingsbordet. Uttalelsen ble som forventet ikke spesielt godt mottatt av de streikende, og i deler av den britiske bloggosfæren ble Miliband møtt med særdeles krass kritikk. Mange hadde nok følt at Miliband – som vant fjorårets partiledervalg hårfint ved hjelp av fagforeningene – skulle stå nærmere disse samt partiets venstrefløy.

Partilederens steg mot det politiske sentrum kan vise seg å være strategisk smart. Miliband har lenge slitt med sitt rykte som en leder som sitter i lomma til fagforeningene og som en representant for de mer radikale elementene i Labour. Som Andrew Rawnsley skriver i The Observer søndag 03. juli, kan det derfor lønne seg for Miliband og Labour å posisjonere seg som et moderat og kompromissvillig alternativ til koalisjonen. Det er for så vidt ikke første gang Miliband beveger seg mot midten, og kan knyttes til hans bredere mål om å nå bedre ut til middelklassen. Spørsmålet er bare om denne linja holder dersom forhandlingene mellom regjerningen og fagforeningene bryter helt sammen og neste høst blir preget av lange perioder med streiker og protester – et scenario som er høyst reelt.

På kort sikt ser det ut til at denne linjen virker. Meningsmålinger viser et Storbritannia som er sterkt splittet i sitt syn på torsdagens streik – få ønsker mer. Videre kan Labours suksess i flere av årets byelections indikere at Milibands posisjonering mot sentrum har fungert etter hensikten. I det siste valget, som falt på samme dag som pensjonsstreiken, klarte Labour å beholde sitt sete i skotske Inverclyde med god margin, til tross for strekt press fra et offensivt Scotish National Party. I en periode der Labour er i ferd med å utrede sin nye politiske plattform kan slike erfaringer utvilsomt komme godt med.

For mer informasjon:

http://edmiliband.org/2011/06/28/my-blog-on-the-planned-pension-strikes/

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/jul/03/andrew-rawnsley-ed-miliband-unions

http://www.guardian.co.uk/politics/2011/jul/01/pension-strike-poll-splits-britain?INTCMP=SRCH

Mot et felleseuropeisk asylsystem

1. juni la EU-kommisjonen frem et nytt forslag for et helhetlig asylsystem i Europa. Endringene i direktivet har til hensikt å gi en "hurtigere, mer rettferdig og mer effektiv behandling" til personer som søker internasjonal beskyttelse. Debatten om asylsøkere har pågått lenge og har fått en ny aktualitet etter den siste tids uro i Nord-Afrika. I Norge har også saken til Maria Amelie belyst papirløse asylsøkeres rettigheter og viktigheten av internasjonale avtaler for å sikre rettferdig behandling. Selv om et felles asylsystem ikke er en del av EØS-avtalen direkte, har Norge i stor grad valgt å knytte seg til EUs politikk på dette området.

For å forhindre såkalt "asylshopping", dikterer reglene i EU at en asylsøker skal få behandlet søknaden sin i kun ett Schengen-land. Dette er i utgangspunktet en effektiv og rettferdig regel, såfremt en har systemer for å sikre at asylsøkere vil få en likbehandling i alle europeiske land - dessverre er dette langt fra tilfelle i dag.

I sær Hellas skiller seg ut med sin svært kritikkverdige behandling av asylsøkere. Det ble derfor gjort lovstridig å returnere søkere til landet etter at Belgia i januar i år ble dømt for å bryte menneskerettighetene da de sendte en afghansk asylsøker til Hellas. Etter denne dommen har også Utlendingsnemnda i Norge stoppet tilbakesendinger til Hellas. Dette er bra, men hindrer likevel ikke Hellas i å fortsette sin uverdige praksis. Derfor er det viktig at Norge ikke kun begrenser seg til å følge internasjonale avtaler, men også går aktivt inn og legger press på greske myndigheter for å endre deres asylvesen.

Arbeidet med å innføringen av et nytt felleseuropeiske system for asylsøkere har pågått i mer enn ti år. I forbindelse med lanseringen av det nye forslaget 1. juni, uttalte Cecilia Malmström, EU-kommissær for indre anliggender, at et av hovedmålene med det nye forslaget er å sikre lik behandling i alle medlemsland. Det er nemlig ikke bare Hellas som skiller seg negativt ut - også blant andre europeiske land er det svært ulike ordninger. I praksis betyr det at å søke asyl er som et lotteri der sjansene for å få beskyttelse i altfor stor grad avhenger av hvilket land søknaden blir behandlet i. Slik burde det ikke være.

Likevel gjenstår det ennå å se hvilke praktiske konsekvenser forslaget vil få for individuelle asylsøkere i fremtiden. Nå venter nye runder med arbeid om direktivet i Europaparliamentet og Rådet. Forslaget må nemlig vedtas i begge instanser for å kunne bli iverksatt.

Les EUs pressemelding om det nye forslaget her.

Kommunevalgkampen er i gang!

Tirsdag denne uken var det offisielt avspark for valgkampen til Oslo Arbeiderparti. Valgkampen før kommunevalget 12. september er dermed godt i gang. I hovedstaden er optimismen og ambisjonene store og ifølge Statsminister Jens Stoltenberg er seieren innen rekkevidde.

I sitt innlegg til Velferdskonferansen tidligere i år understreket Partisekretær Raymond Johansen at et av hovedgrunnlagene for høstens valgkamp er den norske, solidariske samfunnsmodellen. Arbeiderpartiets hovedsaker i valgkampen er arbeid, helse og eldreomsorg. På alle disse områdene har regjeringen gjort mye, men, som Johansen påpeker, den solidariske velferdsmodellen er ikke fullført.

Det er fremdeles en lang vei å gå før vi har en fullverdig eldreomsorg med kapasitet til å møte den kommende eldrebølgen, og det er fremdeles en stund til vi helt slipper helsekøer.

For å nå disse målene trenger vi en langsiktig politikk som skaper god nok kapasitet til å hjelpe alle som har behov for det, ikke skattelette, privatisering og kortsiktige profittutsikter.

Som finansministeren sa under sitt Londonbesøk: vi trenger videre investering i mennesker, en satsning på utdannelse og trening så alle får en plass i arbeidslivet og kan bidra til å føre Norge videre.

Ferske meningsmålinger gjennomført for NRK slår fast at Arbeiderpartiet fremdeles er Norges største parti med 30,6 prosent av stemmene mot Høyres 28,9 prosent. Målingen viser i tillegg en sterk nedgang for FRP som har falt til 13,6 prosent, nesten 4 prosentpoeng under resultatet fra kommunevalget i 2007.

Dette valget blir helt spesielt med tanke på den nye prøveordningen som går ut på at 16-åringer i 20 norske kommuner vil få stemmerett ved høstens valg. I den sammenheng lover det også godt at Arbeiderpartiet nylig er blitt kåret til Norges ungdomsparti med høyeste oppslutning i aldersgruppen under 25 år, med hele 32,5 prosent mot høyres 16,6 prosent.

At det er viktig å få med ungdommen er noe AUF har merket seg og som vanlig tar ungdomspartiet aktivt del i valgkampen. I år har AUF en egen buss som turnerer fra nord til sør, fra Hammerfest til Lindesnes, for å drive valgkamp og verve nye medlemmer til partiet.

Som Johansen har påpekt, så er det først og fremst i kommunene folk bor, ikke i staten. Derfor er kommunevalget så viktig. Regjeringen har øket bevilgningen til kommunene, men det er kommunene og lokalpolitikerne som i stor grad bestemmer hva midlene skal brukes til og hva slags politikk som følges, la oss sørge for at det blir Arbeiderpartipolitikk!

I år er det 417 valg som skal vinnes - god valgkamp!

Finansminister Sigbjørn Johnsen i London

16. mai holdt finansminister Sigbjørn Johnsen foredraget Equality, growth and sustainability – an impossible combination? på London School of Economics (LSE). Som ved Stoltenbergs besøk i 2009 benyttet finansministeren anledningen til å snakke om den norske modellen, særlig i lys av at Norge og de andre nordiske landene har klart seg relativt bra gjennom finanskrisen.

Johnsen fremhevet tre momenter som har vært viktige i å skape det velferdssamfunnet Norge er i dag.

Det første er viktigheten av tillit. Her brukte Johnsen finanskrisen som et eksempel på hvor viktig tillit er – asymmetrisk informasjon var blant de viktigste årsakene til finanskrisen (mange kjøpte produkter de ikke ante hva inneholdte). Johnsen gjorde også et poeng ut av den politiske responsens betydning for folkets tillit til systemet da han refererte til den norske bankkrisen på 1990-tallet. I skarp kontrast til hvordan mange land reddet sine banker i den nåværende finanskrisen, måtte aksjeeierne ta store tap da den norske stat gikk inn og reddet bankene for nær 20 år siden.

Det andre momentet er bærekraftig finanspolitikk. I Norge manifesterer dette seg ved handlingsregelen, som både sikrer at oljeformuen fordeles over generasjonene og sørger for stabilitet i økonomien. Dessuten vektla finansministeren at oljen ikke bare har gitt Norge et "enormt bankinnskudd" – men også teknologimiljø i verdensklasse. Dette er kunnskap og kompetanse som legger grunnlaget for at Norge fortsatt har en levedyktig industri når oljen en gang tar slutt.

Sist, men ikke minst, snakket Johnsen om sosial likhet som hovedhistorien bak den norske modellen. Skal velferdssystemet overleve er det helt nødvendig med en rettferdig distribusjon av godene. Johnsen trakk her også en lenke mellom velferdsordninger og høy produktivitet. Norge har oppnådd høy produktivitet, hevder Johnsen, gjennom å reallokere arbeidskraften til høyproduktivitetsbransjer gjennom arbeidsmarkedstiltak (i samarbeid med de sosiale partnerne) og ledighetsordninger. Dette koster mye – men fortjenesten er større i form av en mer konkurransedyktig økonomi.

Etter foredraget møtte ASL finansministeren og hans politiske rådgiver Randi Ness på en lokal pub for en uformell prat om aktuelle tema i norsk politikk. Flere nye ansikt møtte opp til ASLs siste event før sommeren, og finansministeren forklarte villig vekk om både detaljer rundt handlingsregelen, arbeidslinja og Norges rolle i internasjonale økonomiske fora.

ASL takker både besøket fra Norge og nye og gamle sympatisører for en fin kveld!

Hele folket i arbeid!

Tittelen er hentet fra ukens intervju i Morgenbladet med Grete Brochmann, lederen av Velferds- og migrasjonsutvalget. Tirsdag forrige uke kom rapporten om bærekraften i den norske velferdsmodellen, men det avvises av Brochmann at dette betyr en høyredreining i regjeringens politikk.

Utvalget som ble opprettet for to år siden viser at Arbeiderpartiet tar utfordringene med sysselsetting og innvandring på alvor. Det skal ikke være slik at man taper økonomisk på å finne seg en jobb. Likevel må det finnes reelle muligheter for arbeidsløse å komme i arbeid.

Det handler om å skape ”aktivisering, kvalifisering og tilrettelegging”, sier Brochmann. Det dreier seg altså om både rettigheter og plikter. Staten må tilrettelegge for at folk uten arbeid har troverdige tilbud som kan hjelpe dem i gang. En måte dette kan gjøres på er at man trekkes i lønn om man ikke møter opp på aktiviteten. Slik fungerer det i dagens introduksjonsprogram for nye innvandrere, men Brochmann mener at denne ordningen også kan brukes i andre sammenhenger – ”forutsatt at det eksisterer et tilbud om aktivitet.”

Det er ikke her snakk om å spare penger på kort sikt, men heller å tenke langsiktig. I stedet for å kutte velferdsgodene, kan man ved å investere i mennesker stimulere til arbeid. Et eksempel er å gjøre om kontantutbetalinger til barnebidrag til gratis aktivitetstilbud som fritidstilbud og barnehageplass.

Arbeiderpartiets grunnleggende politikk handler om sysselsetting. Partiet har alltid jobbet for å få folk inn i på arbeidsmarkedet. Samfunnet er ikke tjent med å kutte statlige tilbud til de som har det verst. Dette vil kun skape større forskjeller. ”Det viktigste virkemidlet mot fattigdom er integrering gjennom lønnet arbeid”, sier Brochmann.

Rapportens anbefalninger er altså ingen høyredreining, men en realistisk Arbeiderpartipolitikk som stimulerer til arbeid samtidig som den opprettholder ordninger for de som har det vanskelig. Den ser på hva som må gjøres for å forsterke incentivet for å få folk ut i arbeid. Man kan ikke ”pålegge plikter dersom man ikke samtidig kan gi dem et tilbud som er tilrettelagt deres behov, slik at de faktisk kommer nærmere en ordinær jobb på sikt”, sier Brochmann.

LibDems de store taperne – men Labour grep ikke sjansen til å komme på offensiven

Forrige uke møtte koalisjonen mellom Conservatives og Liberal Democrats velgerne for første gang siden de ble enige om å danne regjering for ett år siden. I tillegg til lokalvalg i de aller fleste kommuner og regioner holdt britene folkeavstemning om endring av valgsystemet, kanskje det viktigste punktet i regjeringsavtalen for LibDems.

Partiet har nemlig gått på nederlag på nederlag i hjertesakene sine. Særlig saken om skolepenger for bachelorstudenter svir for partimedlemmene. Partiet har lenge ønsket å avskaffe skolepengene, men i regjering har de tredoblet maksbeløpet til £9.000 per år. Et ja til endring av valgsystem ville derfor vært en kjærkommen seier for partiet som i lang tid har vært underrepresentert i parlamentet (i fjor fikk de 23% av stemmene men bare 9% av representantene).

Men nytt valgsystem blir det ikke – nei-siden fikk mer enn dobbelt så mange stemmer som ja-siden. Samtidig gikk LibDems på store tap i lokalvalgene og mistet kontrollen over halvparten av kommunene de tidligere styrte og ble nærmest utradert fra det skotske parlamentet. Samtidig klarte regjeringspartnerne i Conservatives seg brukbart og kom ut av lokalvalgene med flere lokale folkevalgte enn tidligere, mye på grunn av LibDems' kraftige tilbakegang. Samtidig var nei-seieren i folkeavstemningen viktig – i deler av partiet har det vært svært upopulært at statsminister Cameron i det hele tatt gikk med på å holde folkeavstemningen.

Valgresultatet forsterker inntrykket av at det er Conservatives som er vinnerne i denne koalisjonen. LibDems har så langt fått til forbausende lite som juniorpartner i regjeringen. Slaget om skolepenger ble tapt, den økonomiske politikken likeså – og nå er endring av valgsystemet også utelukket. På meningsmålingene er oppslutningen om partiet halvert siden i fjor. Og leder Nick Clegg, kometen i fjorårets valgkamp, er nå landets minst populære politiker. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om det lille de har fått til ved regjeringsdeltakelsen veier opp for skaden den kan gjøre på sikt, ikke minst når det gjelder fremmedgjøringen av partiets mer progressive velgere.

Labour ser ut til å ha plukket opp de fleste av de misfornøyde LibDem-velgerne og har ligget i tet på meningsmålingene i flere måneder nå. Likevel var valgresultatet ikke like godt som de hadde håpet på. Gode resultater i England og Wales kom i skyggen av Skottland, hvor SNP (Scottish National Party) gikk kraftig frem og vant klart flertall i det skotske parlamentet. Dessuten stod partiledelsen på ja-siden i avstemningen om valgreform (selv om mange Labourrepresentanter og et flertall av Labourvelgere var mot). Valget har derfor ikke gitt leder Ed Miliband, som har strevd noe med å markere seg, den vinden i seilet mange i partiet har håpet på.

I mangel av en klar boost fra valget trenger derfor Labour og Ed Miliband nå en sak hvor de greier å markere seg som et klart alternativ til den sittende koalisjonen, noe de ikke har greid å overbevise velgerne helt om ennå. Dette er selvfølgelig ingen enkel oppgave i et land hvor tre av fire avislesere leser (sterkt) konservative aviser som ikke har noen som helst interesse av å bidra til fremgang for Labour. Den kontroversielle NHS-reformen, hvor Conservatives ønsker å gi mer ansvar for driften av systemet til fastlegene (partner LibDems er imot), kan likevel være en slik sak. I tillegg synes Ed Balls, Labours finanspolitiske talsmann, å være mer effektiv i kritikken av regjeringens økonomiske politikk enn forgjenger Alan Johnson var, noe som kan være viktig i tiden fremover om den økonomiske situasjonen ikke forbedrer seg (Storbritannias økonomi har hatt nullvekst de siste 6 månedene).

Hva tror du om situasjonen fremover i Storbritannia? Holder koalisjonen perioden ut? Og hva skal til for at Labour kan komme på offensiven igjen?

Generalforsamling

ASL ønsker velkommen til generalforsamling søndag 13.03.2011 på puben The George kl. 13.00. Vi har reservert et område i 2. etasje.

Adresse: 213 Strand, City of London WC2R 1AP (kart)

Agenda:
1. Åpning
2. Valg av ordstyrer og sekretær
3. Årsberetning
4. Regnskap
5. Innkomne forslag
6. Valg

Vi takker for alle som har vist sin interesse for å stille til valg.

Husk at du må være medlem av AP for å stemme og stille til valg.

Det er enkelt å bli medlem: http://ap-london.blogspot.com/p/bli-medlem.html

Vi ser frem til å velge inn et nytt styre! Vel møtt!

Generalforsamling

Etter et svært spennende år er det på tide for det sittende ASL-styret å takke for seg. Nå trenger vi et nytt styre for å drive ASL frem mot nye høyder!

ASL inviterer til generalforsamling og valg av nytt styre søndag 13. mars 2011 kl. 13.00 i SOAS sine lokaler.

Vi oppfordrer alle som har lyst til å stille til valg som styremedlem. Man må være medlem i Arbeiderpartiet for å stille eller ha stemmerett på generalforsamlingen. Les mer om hvordan du blir medlem her.,

Følgende verv skal fylles:

1. Leder
2. Nestleder
3. Økonomiansvarlig
4. Sekretær
5. Eventansvarlig
6. Web- og kommunikasjonansvarlig
7. Styremedlem

8. Varamedlem
9. Varamedlem

Om du ønsker å stille til valg, vennligst send en e-post til london@arbeiderparti.no innen søndag 6 mars.

Ved valget oppfordres kandidater til å holde et 2 minutters innlegg i forkant av avstemningen. Det er mulig å stille til et annet verv om man ikke blir valgt inn på sitt førstevalg.

Forslag som ønskes behandlet på generalforsamlingen må sendes styret på london@arbeiderparti.no innen søndag 6. mars.

Vi ønsker vel møtt og håper du har lyst til å være med på å drive ASL videre!

Med vennlig hilsen
Styret i ASL

Temakveld: Asyl- og innvandringspolitikk

I midten av januar ble Maria Amelie, den 25-årige kvinnen som gjennom 8 års ulovlig opphold i Norge har tatt både en mastergrad på NTNU og gitt ut bok om å være papirløs, arrestert utenfor Nansenskolen på Lillehammer. Saken fikk voldsom medieoppmerksomhet og førte til en debatt om både hennes situasjon spesielt og asylpolitikk generelt. Og ikke minst: en endring i loven som gjør at hun nå kan søke seg tilbake som arbeidsinnvandrer så snart hennes russiske papirer er i orden.

Med dette som bakteppe ønsker ASL velkommen til åpen diskusjonskveld på SOAS onsdag 9. februar kl. 18.30. Tema: Asyl- og innvandringspolitikk.

Diskusjonen vil bli lagt opp i to bolker.

Først diskuterer vi asylpolitikk i lys av Maria Amelie-saken. Sentrale spørsmål vil være: Viser engasjementet rundt Maria Amalie-saken at at norsk innvandringspolitikk ikke har så bred støtte som tidligere antatt? Er kritikken regjeringen har fått rettferdig? Er reglene og dilemmaene kommunisert godt nok? Ville en særbehandling av Amelie skapt problematiske ringvirkninger for asylinstituttet? Bør systemet generelt bli mer fleksibelt og ta mer hensyn til for eksempel "særskilt tilknytning til riket"?

I andre halvdel diskuterer vi innvandringspolitikk mer generelt rundt spørsmålsstillingen: Har Norge en ansvarlig innvandringspolitikk? Her vil vi komme innom både arbeidsinnvandring, familiegjenforening, EU/EØS-avtalen og, ikke minst, en rekke etiske problemstillinger. Hvem bør vi slippe inn i landet? Hvem bør holdes utenfor? Med hvilken rett kan vi nekte noen adgang til riket? I hvilken grad bør partiers prinsipper veies mot press fra viktige velgergrupper og media? I hvilken grad må Norge ha våre nabolands politikk i mente ved utforming av vår egen politikk?

Nesteren og Vidar fra styret i ASL vil gi en kort innledning til hver bolk før vi åpner "gulvet" for diskusjon. Formatet vil være uformelt og takhøyden stor!

Vi ser frem til en spennende og informativ diskusjon og håper du har mulighet til å være med oss onsdag kveld.

TEMAKVELD: ASYL- OG INNVANDRINGSPOLITIKK
Når: Onsdag 9. februar kl. 18.00 – 19.30
Hvor: Rom F104 (Faber Building), SOAS, 24 Russell Square
Det vil bli servert lette forfriskninger.

RSVP gjerne på Facebook.


Ønsker du å lese litt mer om asyl og innvandring før diskusjonsmøtet anbefaler vi følgende nettsider:

SSB: Innvandring og innvandrere (statistikk)

SSB: Hvorfor fokusere på innvandrerne?
SSB: Innvandrere i Norge – hvem er de, og hvordan går det med dem? (rapport)
SSB: Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge (rapport)
SSB: Fakta om innvandrere og deres etterkommere 2007 (rapport)
Statistikk og analyse fra Utlendingsdirektoratet (UDI)

Jens Stoltenberg: Innvandring og integrering (tale til Arbeiderpartiets representantskap 4. mai 2010)

Justis- og politidepartementet: Innstramming av asylpolitikken (2008)

Arbeiderpartiet.no: Innvandring (portal)

Wikipedias artikkel om Maria Amelie

I tillegg vil Jonas Gahr Støre legge frem integreringsutvalgets innstilling onsdag. Her vil deler av innvandringspolitikken bli omtalt, så følg gjerne med dekningen av dette onsdag!

ASL diskuterer globalt demokrati

Søndag 30. januar hadde Arbeiderpartiets Studentlag i London (ASL) et møte med Shimri Zameret og Becky Luff fra en organisasjon som heter "Campaign for the Establishment of a United Nations Parliamentary Assembly". Organisasjonen er et nettverk som består av stortingsrepresentanter fra hele verden og uavhengige organisasjoner (NGOs) som kjemper for bedre folkelig representasjon i FN ved opprettelsen av et parlament.

Aktivistene holdt et foredrag om arbeidet til organisasjonen, og forklarte hvorfor de mener at mer demokratisk representasjon er nødvendig i internasjonale organisasjoner. Dette er fordi verden i økende grad må takle globale problemer som klimaforandringer, og slike problemstillinger kan kun løses gjennom globalt samarbeid mellom alle nasjoner. Dermed forflyttes makt gradvis fra nasjoner til internasjonale organisasjoner. Problemet er at med dette oppstår et "democratic deficit" der mange individer mister evnen til å uttrykke meninger om viktige tema som berører dem direkte fordi forhandlingsledere på internasjonalt nivå kun representerer flertallet i en nasjons befolkning. Organisasjonen vil fremme mer demokratisk representasjon og dette vil gi FN økt legitimitet på samme måte som EUs parlament bidrar til å representere politiske nyanser i EUs befolkning.

Parlamentet bør først og fremst bli opprettet som en kosultativ institusjon bestående av nasjonale og regionale stortingsrepresentanter slik at politisk mangfold i et land blir representert på internasjonalt nivå. Antall folkevalgte per land vil komme an på befolkningen, og organisasjonen mener at økonomisk eller militær makt ikke skal ha noe med antall representanter å gjøre. Aktivistene ser for seg at et UNPA vil gradvis få mer makt over FN og andre Bretton Woods organisasjoner, og vil etter hvert kunne ha delt beslutningsmakt med FNs generalforsamling.

UNPA opplever økende støtte for dette arbeidet, og interessant nok på tvers av politisk tilhørighet. Kampanjen har støtte i 125 land, og fra mer enn 600 stortingsrepresentanter, 200 professorer og 150 NGOs.

Diskusjonen på søndag var spennende med mange kritiske innspill og spesielt kan kanskje skepsisen om hvorvidt vi faktisk nærmer oss globalt statsborgerskap fremheves. Aktivistene svarte godt på spørsmålene de fikk, og ASL takker for et spennende møte!

Event: Presentasjon av UNPA-kampanjen

Bli med på årets første ASL-event!

Søndag 30. januar kommer Shimri Zameret sammen med en kollega for å snakke om The Campaign for the Establishment of a United Nations Parliamentary Assembly, bedre kjent som UNPA-kampanjen. Kampanjen er et globalt nettverk av organisasjoner og parlamentsmedlemmer som arbeider for demokratisk representasjon i FN. Siden oppstarten i 2007 har kampanjen støtte fra over 770 parlamentsmedlemmer og 280 NGO-er, og har arrangert fire internasjonale konferanser om temaet.

Tanken bak kampanjen er at globale problemer – som krig, sykdom, fattigdom og klimaendringer – ikke kan løses av enkeltstater alene, men krever at vi jobber sammen. UNPA argumenterer for at demokratisk representasjon i globale fora vil fostre en bedre forståelse av verden som et globalt samfunn.

For å lære mer om kampanjen og debattere globale demokratispørsmål, møt opp på årets første ASL-event! Det legges opp til at UNPA-representantene først presenterer kampanjen fra sitt ståsted, før vi åpner for debatt ved å invitere spørsmål og innspill.

Arrangementet vil foregå på engelsk og er åpent for alle, uavhengig av partipolitisk tilknytning.

Hva: Presentasjon av UNPA-kampanjen

Når: Søndag 30. januar kl. 14

Hvor: All Bar One, 108 New Oxford Street (vi har reservert et område) 

RSVP gjerne på Facebook.

Vel møtt!