Hele folket i arbeid!

Tittelen er hentet fra ukens intervju i Morgenbladet med Grete Brochmann, lederen av Velferds- og migrasjonsutvalget. Tirsdag forrige uke kom rapporten om bærekraften i den norske velferdsmodellen, men det avvises av Brochmann at dette betyr en høyredreining i regjeringens politikk.

Utvalget som ble opprettet for to år siden viser at Arbeiderpartiet tar utfordringene med sysselsetting og innvandring på alvor. Det skal ikke være slik at man taper økonomisk på å finne seg en jobb. Likevel må det finnes reelle muligheter for arbeidsløse å komme i arbeid.

Det handler om å skape ”aktivisering, kvalifisering og tilrettelegging”, sier Brochmann. Det dreier seg altså om både rettigheter og plikter. Staten må tilrettelegge for at folk uten arbeid har troverdige tilbud som kan hjelpe dem i gang. En måte dette kan gjøres på er at man trekkes i lønn om man ikke møter opp på aktiviteten. Slik fungerer det i dagens introduksjonsprogram for nye innvandrere, men Brochmann mener at denne ordningen også kan brukes i andre sammenhenger – ”forutsatt at det eksisterer et tilbud om aktivitet.”

Det er ikke her snakk om å spare penger på kort sikt, men heller å tenke langsiktig. I stedet for å kutte velferdsgodene, kan man ved å investere i mennesker stimulere til arbeid. Et eksempel er å gjøre om kontantutbetalinger til barnebidrag til gratis aktivitetstilbud som fritidstilbud og barnehageplass.

Arbeiderpartiets grunnleggende politikk handler om sysselsetting. Partiet har alltid jobbet for å få folk inn i på arbeidsmarkedet. Samfunnet er ikke tjent med å kutte statlige tilbud til de som har det verst. Dette vil kun skape større forskjeller. ”Det viktigste virkemidlet mot fattigdom er integrering gjennom lønnet arbeid”, sier Brochmann.

Rapportens anbefalninger er altså ingen høyredreining, men en realistisk Arbeiderpartipolitikk som stimulerer til arbeid samtidig som den opprettholder ordninger for de som har det vanskelig. Den ser på hva som må gjøres for å forsterke incentivet for å få folk ut i arbeid. Man kan ikke ”pålegge plikter dersom man ikke samtidig kan gi dem et tilbud som er tilrettelagt deres behov, slik at de faktisk kommer nærmere en ordinær jobb på sikt”, sier Brochmann.

LibDems de store taperne – men Labour grep ikke sjansen til å komme på offensiven

Forrige uke møtte koalisjonen mellom Conservatives og Liberal Democrats velgerne for første gang siden de ble enige om å danne regjering for ett år siden. I tillegg til lokalvalg i de aller fleste kommuner og regioner holdt britene folkeavstemning om endring av valgsystemet, kanskje det viktigste punktet i regjeringsavtalen for LibDems.

Partiet har nemlig gått på nederlag på nederlag i hjertesakene sine. Særlig saken om skolepenger for bachelorstudenter svir for partimedlemmene. Partiet har lenge ønsket å avskaffe skolepengene, men i regjering har de tredoblet maksbeløpet til £9.000 per år. Et ja til endring av valgsystem ville derfor vært en kjærkommen seier for partiet som i lang tid har vært underrepresentert i parlamentet (i fjor fikk de 23% av stemmene men bare 9% av representantene).

Men nytt valgsystem blir det ikke – nei-siden fikk mer enn dobbelt så mange stemmer som ja-siden. Samtidig gikk LibDems på store tap i lokalvalgene og mistet kontrollen over halvparten av kommunene de tidligere styrte og ble nærmest utradert fra det skotske parlamentet. Samtidig klarte regjeringspartnerne i Conservatives seg brukbart og kom ut av lokalvalgene med flere lokale folkevalgte enn tidligere, mye på grunn av LibDems' kraftige tilbakegang. Samtidig var nei-seieren i folkeavstemningen viktig – i deler av partiet har det vært svært upopulært at statsminister Cameron i det hele tatt gikk med på å holde folkeavstemningen.

Valgresultatet forsterker inntrykket av at det er Conservatives som er vinnerne i denne koalisjonen. LibDems har så langt fått til forbausende lite som juniorpartner i regjeringen. Slaget om skolepenger ble tapt, den økonomiske politikken likeså – og nå er endring av valgsystemet også utelukket. På meningsmålingene er oppslutningen om partiet halvert siden i fjor. Og leder Nick Clegg, kometen i fjorårets valgkamp, er nå landets minst populære politiker. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om det lille de har fått til ved regjeringsdeltakelsen veier opp for skaden den kan gjøre på sikt, ikke minst når det gjelder fremmedgjøringen av partiets mer progressive velgere.

Labour ser ut til å ha plukket opp de fleste av de misfornøyde LibDem-velgerne og har ligget i tet på meningsmålingene i flere måneder nå. Likevel var valgresultatet ikke like godt som de hadde håpet på. Gode resultater i England og Wales kom i skyggen av Skottland, hvor SNP (Scottish National Party) gikk kraftig frem og vant klart flertall i det skotske parlamentet. Dessuten stod partiledelsen på ja-siden i avstemningen om valgreform (selv om mange Labourrepresentanter og et flertall av Labourvelgere var mot). Valget har derfor ikke gitt leder Ed Miliband, som har strevd noe med å markere seg, den vinden i seilet mange i partiet har håpet på.

I mangel av en klar boost fra valget trenger derfor Labour og Ed Miliband nå en sak hvor de greier å markere seg som et klart alternativ til den sittende koalisjonen, noe de ikke har greid å overbevise velgerne helt om ennå. Dette er selvfølgelig ingen enkel oppgave i et land hvor tre av fire avislesere leser (sterkt) konservative aviser som ikke har noen som helst interesse av å bidra til fremgang for Labour. Den kontroversielle NHS-reformen, hvor Conservatives ønsker å gi mer ansvar for driften av systemet til fastlegene (partner LibDems er imot), kan likevel være en slik sak. I tillegg synes Ed Balls, Labours finanspolitiske talsmann, å være mer effektiv i kritikken av regjeringens økonomiske politikk enn forgjenger Alan Johnson var, noe som kan være viktig i tiden fremover om den økonomiske situasjonen ikke forbedrer seg (Storbritannias økonomi har hatt nullvekst de siste 6 månedene).

Hva tror du om situasjonen fremover i Storbritannia? Holder koalisjonen perioden ut? Og hva skal til for at Labour kan komme på offensiven igjen?