Bashar al-Assad har på kort tid gått fra å fremstå som en populær reformist til en blodig og utspekulert diktator. Det ser mer og mer ut til at drastiske endringer må til for å unngå borgerkrig og en destabilisering av hele området. Den arabiske liga virker for splittet til å gjøre en forskjell og golfstatene har nettopp trukket seg fra observatørstyrken. Er det best å vente og se eller er det uunngåelig at verdenssamfunnet griper inn? Hvem er det i så fall som må ta dette ansvaret og når?
Det har nesten gått ett år siden jeg selv var i Syria og opplevde begynnelsen av opprøret mot regimet. Det var et sjokk for de fleste av oss utenlandske studenter som trodde at Assad virkelig hadde en popularitet som overgikk de fleste andre arabiske diktatorer. Ettersom tiden gikk og regiments propaganda økte, ble vi likevel overbevist om at det fantes lite håp for at Bashar var mer politisk reformvillig enn sin far. Etter at han hadde gitt sin første tale etter at opprøret startet i mars i fjor, kom en venn til meg og sa at vi hadde vært naive.
Det har lenge blitt sagt at Syria ikke er som Libya. Det er riktig og det gjør situasjonen vanskeligere å håndtere. Det betyr likevel ikke at drapene på et tidspunkt vil bli for mange (om det ikke allerede har skjedd) og at verdenssamfunnet må foreta seg noe drastisk. For noen dager siden holdt den kjente forfatteren og journalisten Patrick Seale et foredrag i regi av School of Oriental and African Studies (SOAS) med tittelen Can Assad Survive? Svaret var ”en stund til, men ikke for alltid”.
På tross av dette uspesifikke svaret, ble en rekke interessante tanker og forslag hevet. Blant annet kritiserte Seale deler av den splittede syriske opposisjonen for ikke å være villige til å forhandle med regimet. Han mente at det var den eneste løsningen for å få slutt på volden og gjennomført realistiske reformer. Han argumenterte med at alle de nåværende offentlige tjenestemennene måtte ha noe å gå til om regimet skulle falle, og at dette kun var gjennomførbart gjennom en avtale med regimet. Et stort problem med denne kritikken er at regimet mangler troverdighet og at mange derfor tviler på at reformene er mer enn tomme ord. Seale innrømte dette og sa at regimet hadde et dårlig ”track record”.
Et nytenkende forslag var at Brasil måtte engasjere seg i samarbeid med andre BRIC-land. Seale sa at han selv hadde forsøkt å overtale ulike personer i den brasilianske regjeringen og argumentert med at det høye antallet brasilianere med syrisk bakgrunn gjorde Brasil til et land som hadde direkte interesse av å blande seg inn. Han mente også det kunne styrke Brasil sin posisjon i verdenssamfunnet og virkelig etablere landet som Sør-Amerikas maktbase. Problemet med dette forslaget er likevel at Brasil har mistet sin karismatiske Lula, og at de selv med han ikke klarte å få gjennombrudd i samtalene med Iran.
Som et land plassert midt mellom Irak og Libanon er det ikke vanskelig å forstå at det stilles spørsmål om hvilke sekteriske utfordringer Syria kan vente seg om Assads regime faller. Det er nok også en viktig grunn til at Assad fortsatt har støtte hos deler av befolkningen. Seale argumenterte også dette. Likevel tror jeg at det er viktig å få inn et nytt perspektiv på dette spørsmålet. En syrisk venn av meg fortalte meg at det er nettopp fordi Syria ligger mellom Irak og Libanon at de er så bevisste på sekteriske problemer som kan oppstå og derfor gjør sitt ytterste for å unngå at landet skal falle inn i samme kaos. Viljen finnes, men spørsmålet er likevel hvor utbredt et slikt syn er. Det som er sikkert er at jo flere som dør, jo større er faren for at sekteriske skillelinjer vil bli et problem.
Mange har stilt spørsmål ved om det virkelig er Assad selv eller de rundt han som tar de viktigste avgjørelsene. I tillegg til at han kun overtok lederskapet fordi hans bror, som var tiltenkt jobben, døde, har Assad har en rolig og kontrollert fremtoning som bidrar til en viss sympati. Presidenten har også sagt at det er kun ”gale ledere dreper sitt eget folk”. Seale kunne fortelle at han også tidligere hadde vært usikker på hvem som egentlig stod bak, men at han i løpet av det siste året, etter å ha snakket med ”kontakter i Damaskus”, har blitt sikker på at det er Assad selv som har det siste ordet i alle avgjørelser.
Norge har forholdt seg relativt passive til hva som bør gjøres og gjemt seg bak en FN-resolusjon som er nesten umulig å få til. Dette er på grunn av nære historiske og økonomiske bånd mellom Russland og Syria, og Kinas vanlige standpunkt mot innblanding i ”interne forhold”. Storbritannia har spesielt sammen med Frankrike og Qatar vist et større engasjement og forsøkt å få presset gjennom en resolusjon. Jeg er vanligvis enig i at en resolusjon må til for at verdenssamfunnet skal blande seg, men jeg er også overbevist over at folkemord bør forhindres selv om noen stater har interesse av å beholde et regime som dreper ubevæpnede demonstranter.
Hvilke muligheter finnes fortsatt uten militær intervensjon? New York Times kom med følgende forslag:
1) I tillegg til å implementere flere sanksjoner, kan man trappe opp bistanden til den syriske opposisjonen, på samme måte som man gjorde til de libyske opprørerne.
2) Rette fokuset på Assads støttespillere. Nye sanksjoner mot Iran rettet mot atomprogrammet kan bli avgjørende for Syria. Iran gir omfattende militær og økonomisk assistanse til Syria, og de støtter den Hizbollah. Hizbollah har gitt full støtte til Assad.
3) Jobbe tettere med Tyrkia, som gir bistand til flyktninger, og med Qatar.
Som et land som har promotert seg selv som en forkjemper for menneskerettigheter, bør Norge øke innsatsen for å forhindre en forverring av situasjonen i Syria.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar