Valgkampen er i gang. Igjen

Denne uka har AUF startet sin valgkampmobilisering. Også sentrale personer i Arbeiderpartiledelsen har sagt at de vil starte sin valgkamp, og i kveld deltar Jens Stoltenberg på den første partilederdebatten. Etter en treg start er valgkampen nå i gang for fullt. En samlet arbeiderbevegelse er klar for valg.

Det har vært, og kommer til å fortsette å være en annerledes valgkamp. I de siste fire ukene har vi vært gjennom en nasjonal sørgetid. Selv om denne kanskje ble avsluttet på søndag med den nasjonale minnemarkeringen, er den bare så vidt begynt for de mange som har mistet sine kjære venner eller familiemedlemmer. I tillegg er noen av våre beste partikamerater, som var klare for å kjempe for det de sto for denne høsten og som stod på valglister i hele landet, ikke lenger med oss.

I en slik tid er det selvsagt vanskelig å drive valgkamp. Årets valg handler om lokale saker som kan virke trivielle og meningsløse å diskutere i en så tung stund. Når alt vi står for og er glade i har vært under angrep, spiller det liten rolle hvor Munch-museet skal stå, om vi skal øke eller senke bompengeavgiften eller om det skal være uberørt natur eller skulpturpark på Ekeberg.

Samtidig kan man kanskje si at valgkamp aldri har vært mer passende. For mange kan det å engasjere seg være en god måte å komme seg videre på. For de av oss som ikke ble direkte berørt kan det også være en måte å "gjøre noe". I tillegg er valgkamparbeid en fin måte å komme sammen på - samholdet er kanskje noe av det beste med valgkamp!

Valgkamp har kanskje heller aldri vært så viktig. Lokaldemokratiet er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Det er her flest mennesker er direkte involvert i vårt lands styre og stell. Etter den ufattelige ugjerningen som ble begått den 22. juli, har vi blitt oppfordret både av overlevende AUFere og av våre ledere til å svare med mer demokrati. En måte å gjøre dette på er ved å øke valgdeltakelsen. En annen og overlappende måte å gjøre det på er ved å øke deltakelsen i samfunnet, gjennom økt engasjement og bevissthet rundt lokalsaker. Begge disse ambisjonene kan vi nå i høst. Dette valget blir på et vis en test på at vi står for de verdiene og målene vi har satt oss gjennom fakkeltog og folkeaksjoner i ukene siden 22. juli.

Selv deltok jeg i Oslo Aps valgkamp i forrige uke, med standståing og roseutdeling. Det var, et par sleivspark til tross, en veldig hyggelig opplevelse. Først og fremst var det motiverende å se engasjementet som var tilstede både hos valgkampmedarbeidere og hos folk som oppsøkte oss. Mange ønsket å dele sine tanker om hvordan man kan gjøre byen bedre. Det var også mange hyggelige hilsener og sympatierklæringer fra de som kom forbi standen eller som vi møtte på husbesøk. I tillegg hadde flere for første gang bestemt seg for å stemme. For meg viste valgkampen at mange har fulgt oppfordringene som våre ledere har kommet med de siste ukene: nordmenn slår ring rundt demokratiet!

Det er viktig at vi ikke gir slipp på denne ånden når valgkampen nå etter hvert hetner til. Det skylder vi de som har gått bort og deres pårørende. Derfor skal vi la denne valgkampen fortsette å handle om lokale spørsmål. Vi skal la oss hisse litt opp av de små tingene. På den måten viser vi at vi til tross for at vi fortsatt er preget av det som har hendt, ønsker vi ikke å skifte kurs eller stoppe opp.

Vi er unektelig inne i en annerledes valgkamp. Men det er opp til oss å gi annerledesheten et positivt fortegn. God valgkamp!

Reaksjoner utenfra

Utenfor den norske ambassaden i London, fredag 29. juli 2011. Foto: Privat.

Blomstene som er lagt ned utenfor den norske ambassaden i London viser med tydelighet den omtanke mange utenfor Norges landegrenser føler for nasjonen etter 22.7. Mange av blomsterbukettene er lagt ned av nordmenn bosatt her i London. Men mange kommer også fra det internasjonale miljøet – briter, svensker, dansker og andre. Hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya har gått sterkt inn på folk også i utlandet.

I timene og dagene etter angrepene har jeg mottatt mange tekstmeldinger, telefoner og Facebookmeldinger fra utenlandske venner og bekjente. Det har vært mye omtankte og omsorg – men ikke bare til meg personlig. De fleste meldingene har vært minst like mye rettet mot omtanke for Norge. “I wanted to send a message to say how sorry I was to hear about everything in Norway”, skrev en venn i en tekstmelding. “I just wanted to tell you that I am really sorry to hear what happened in Norway. My heart goes out to people of Norway”, skrev en annen på Facebook. Denne generelle omtanken var regelen heller enn unntaket i meldingene. Folk forstår hvordan 22.7 har berørt et helt folk.

Avisene her i Storbritannia, både på nett og papir, fulgte også situasjonen tett. Jeg tror det tok fire dager før angrepene ikke lenger var toppsak hos for eksempel BBC og The Guardian – både Amy Winehouses død og gjeldstaksforhandlingene i USA måtte stille i annen rekke. Den ekstra avstanden til situasjonen (i forhold til i Norge) har også gjort at debatten om politiske og samfunnsmessige konsekvenser (og skyldfordeling) raskt kom i gang – søkelyset ble blant annet raskt rettet mot Storbritannias egne høyreekstreme organisasjoner, som English Defence League.

Men ikke minst har mange i media, og ikke minst blant venner, blitt både rørt og imponert over reaksjonen til både den politiske ledelsen og det norske folk. Rosetogene og statsministerens ord om å besvare angrepene med mer åpenhet og mer demokrati har vært bredt omtalt, og svært godt mottatt. Man er rett og slett imponert .

Frem til nå har det å presentere seg som nordmann i utlandet bragt frem umiddelbare assosiasjoner som kaldt vær og vakker natur. Jeg er ikke i tvil om at disse assosiasjonene for fremtiden vil vike for hendelsene den 22.7, enten de blir direkte omtalt eller ikke. Men like mye som de forferdelige angrepene, vil assosiasjonene være til statsministerens og folkets reaksjon på hendelsene. Og de er det all grunn til å være stolte av.