Too close to call

Valgkampen i Frankrike er nå inne i sin siste fase. Søndag 22. april gikk franskmennene til urnene for første valgomgang. Førstkommende søndag går andre og siste valgrunde av stabelen. Det ser ut til å bli et tett valg, til tross for at sosialisten Francois Hollande fremdeles ligger i tet. Små endringer kan være avgjørende denne siste uken.

Første valgrunde ble, en valgseier til tross, bitter for sosialistene. Seieren var allerede spådd av de fleste, og da ble det magre forspranget til Nicolas Sarkozy skuffende (Hollande fikk 28,63% mot Sarkozys 27,18%). Mye mer dramatisk var derimot den rekordhøye oppslutningen til høyreradikale Marine Le Pen på 17,9%. Dette er høyere enn faren Jean-Marie fikk i 2002 da han gikk videre til andre valgrunde - et traumatisk øyeblikk som mye av det politiske Frankrike fremdeles gremmes over. Det overaskende gode valget for de høyreradikale har gitt et betydelig preg på valgkampen: fra å holde en relativt balansert tone om innvandring og Islam, har Sarkozy gått over på en innvandringsfiendtlig og populistisk plattform i håp om å hente velgere fra ytre høyre. Hollande har også forsøkt å fri til Le Pens velgere - mange av stemmene hennes blir regnet som proteststemmer, og det er faktisk en del velgere som heller vil stemme Hollande enn Sarkozy. Samtidig har han erklært seg som "hele venstresidens kandidat".

I dag, 1. mai, har de to kandidatene, og Le Pen, valgt å feire på hver sin måte. Hollande, avstod fra den tradisjonelle fagforeningsmarsjen i Paris, for å fremstå som en samlende kandidat for hele Frankrike. Sosialistene var derimot representert av partisekretær Martine Aubry. Samtidig arrangerte Sarkozy en motdemonstrasjon under navnet "vrai travail" (ekte arbeid) der han kritiserte fagforeningenes støtte til Hollande. Til slutt deltok Le Pen på hennes partis årlige "Jean d'Arc-marsj", der hun kunngjorde at hun vil stemme blankt i søndagens valg - et skudd for baugen for Sarkozy, selv om få spådde at hun ville gi ham sin støtte.

Uansett utfall på søndag får den nye presidenten en viktig jobb med å samle det franske folk. Denne 1. mai, en spesielt viktig dag i Frankrike, fremstår de som dypt splittet.

Le changement, c'est maintenant ! Kampen om Frankrike, og Europa

Det går raskt mot presidentvalg i Frankrike, og valgkampen er for lengst i gang. Sosialistenes kandidat, Francois Hollande sparket det hele i gang i slutten av januar, da han foran en tilskuerskare på 15 000 lovet å 'forandre Frankrikes skjebne'. Uka etter lanserte det høyreekstreme partiet Front Nationale's kandidat Marine Le Pen sin innvandringsfiendtlige og proteksjonistiske partiplattform. Øvrige kandidater, som sentrumskandidaten Francois Bayrou og de grønnes Eva Joly, har også vært på banen. Til slutt gjorde president og kandidat for det konservative partiet UMP, Nicolas Sarkozy, klart det de fleste allerede visste, nemlig at han stiller til valg på ny. Hans sene inntreden skyldes Frankrikes strenge valglover, som gir offisielle kandidater klare grenser for taletid i media.

Mens valgkampen tilspisses, har kandidatene mottatt støtte fra noe uventet hold. I februar gikk Angela Merkel inn og støttet Sarkozy i en felles pressekonferanse - sterkt selv for dette presidentparet som har fått tilnavnet Merkozy. På den andre siden av kanalen tok Ed Milliband, om enn noe mindre entusiastisk, positivt i mot Hollande, på en lunsj med flere topp-skikkelser fra skyggekabinettet, inkludert Ed Balls og Douglas Alexander i forrige uke. David Cameron har på sin side gått sammen med resten av Europas konservative ledere om å unngå å møte Hollande på hans Europa-turné.

Grunnen til at Europas politiske toppsjiktet er såpass opptatt av den franske valgkampen er lett å forstå. Flere av Hollandes valgkampløfter, vil, dersom de gjennomføres, ha store konsekvenser for EU. Hollande står for et syn på krisen som er stikk i strid med den konservative konsensusen. På EU-nivå, har Hollande varslet at han vil gjen-forhandle den nylig inngåtte EU-avtalen om økonomisk disiplin. I stedet for økonomisk sparsomhet og kutt i offentlige tjenester, vil Hollande investere stort i nye «grønne» jobber, utdanning og offentlig sektor for å motarbeide den vedvarende arbeidsløsheten. Han har også uttalt at finansnæringen er fiende nummer én, og har derfor varslet regulering av sektoren for å «sette den til tjeneste for den reelle økonomien». På toppen av det hele har han, noe populistisk, foreslått en 75% topp-skatt for alle som tjener mer enn 1 million euro i året.

Det som derimot virkelig burde få høyresiden til å fryse på ryggen er det potensielle politiske stemningsskifte som valget av Hollande vil skape i Europa. Som Mary Riddell skriver i the Telegraph, har sosialdemokrater tapt 19 av 25 valgkamper i Europa siden Lehman-brothers kollapset i 2008. Dersom Frankrike ender opp med en sosialdemokrat i Elyséepalasset, vil det være den største utfordringen den såkalte høyrebølgen har stått ovenfor til nå. Det vil få konsekvenser langt utover Frankrikes grenser. Valget kan for eksempel bli en generalprøve for hva Cameron vil stå ovenfor i 2015, og det er derfor med god grunn at han og Milliband følger valget nøye.

Lite er ennå sikkert frem mot første valgrunde 22. april. Selv om Hollande foreløpig ligger et godt stykke foran Sarkozy, har sistnevnte halt innpå, og presidentkampen kan fort bli svært spennende. Med så mye på spill, er det liten tvil om at Europas topp-politikere vil følge hver sving.

For mer informasjon:
Hollandes valgkamp i London
http://www.ft.com/cms/s/0/5db04cd0-62e9-11e1-9245-00144feabdc0.html#axzz1onnTUz9i
Og hvorfor det angår britene
http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/nicolas-sarkozy/9093556/Why-the-Nicolas-Sarkozy-show-ought-to-terrify-David-Cameron-and-delight-Ed-Miliband.html
Hollande's hjemmeside, med valgplatform og nyheter (på fransk)
http://francoishollande.fr/

Arbeiderpartiets Studentlag i London møter Gry Larsen til Diskusjon om Konvensjonen mot Klaseammunisjon

Tirsdag 31 januar fikk ASL møte statssekretær Gry Larsen til et frokostmøte da hun var i London , bla i forbindelse med en konferanse som het Women and Empowerment, til en diskusjon om konvensjonen mot klaseammunisjon.

Gry Larsen ga en interessant foredrag om Norges arbeid med konvensjonen mot klaseammunisjon. Hun fortalte innedningsvis litt om historien til konvensjonen og hvordan forhandlingene pågikk. Det var spennende å høre om hvordan en slik avtale blir til i praksis og om hvordan utvalgte land, internasjonale organisajoner og humanitære organisasjoner samarbeidet for å fremme denne saken. Gry Larsen nevnte interessant nok at det tok kortere tid enn forventet og fremforhandle denne avtalen som trådte i kraft for litt over 1 år siden da 30 land hadde ratifiserte den.

Gry Larsen fortalte at til tross for at noen land har klasebomber i dag er det veldig få som faktisk tar de i bruk - dette er mye takket være konvensjonen mot klaseammunisjon. Avtalen har skapt en enorm stigma rundt bruken av klaseammunisjon, og har i stor grad medført at markedet for dette er forsvunnet. På denne måten kan avtalen sies å være større enn seg selv i form av dens normative implikasjonener. Til syvende og sist er det jo først og fremst lavere bruk av klaseammunisjon som var formålet og dette har man i stor grad oppnådd selv om ikke alle land har signert og ratifisert avtalen. Konvensjonen fokuserer også på rydding, og Norge støtter for eksepel Norsk Folkehjelp med dets arbeid med rydding.

Gry Larsen snakket også mer generelt om Norges arbeid med såkalt 'humanitær nedrustning', og fortalte at for tiden jobber hun med arbeid mot eksplosiver.

På et generelt spørsmål om hvorfor Ap gjør det bra i Norge i forhold til sosialdemokrater i andre europeiske land for tiden svarte Gry Larsen at det er forholdet melom å 'skape' og å 'dele' som appellerer, og at folk stoler på Ap.

Vi takker Gry Larsen for et spennende frokostmøte og takk til alle de oppmøtte for gode spørsmål og en interessant diskusjon.

Kan Syria reddes?

Bashar al-Assad har på kort tid gått fra å fremstå som en populær reformist til en blodig og utspekulert diktator. Det ser mer og mer ut til at drastiske endringer må til for å unngå borgerkrig og en destabilisering av hele området. Den arabiske liga virker for splittet til å gjøre en forskjell og golfstatene har nettopp trukket seg fra observatørstyrken. Er det best å vente og se eller er det uunngåelig at verdenssamfunnet griper inn? Hvem er det i så fall som må ta dette ansvaret og når?

Det har nesten gått ett år siden jeg selv var i Syria og opplevde begynnelsen av opprøret mot regimet. Det var et sjokk for de fleste av oss utenlandske studenter som trodde at Assad virkelig hadde en popularitet som overgikk de fleste andre arabiske diktatorer. Ettersom tiden gikk og regiments propaganda økte, ble vi likevel overbevist om at det fantes lite håp for at Bashar var mer politisk reformvillig enn sin far. Etter at han hadde gitt sin første tale etter at opprøret startet i mars i fjor, kom en venn til meg og sa at vi hadde vært naive.

Det har lenge blitt sagt at Syria ikke er som Libya. Det er riktig og det gjør situasjonen vanskeligere å håndtere. Det betyr likevel ikke at drapene på et tidspunkt vil bli for mange (om det ikke allerede har skjedd) og at verdenssamfunnet må foreta seg noe drastisk. For noen dager siden holdt den kjente forfatteren og journalisten Patrick Seale et foredrag i regi av School of Oriental and African Studies (SOAS) med tittelen Can Assad Survive? Svaret var ”en stund til, men ikke for alltid”.

På tross av dette uspesifikke svaret, ble en rekke interessante tanker og forslag hevet. Blant annet kritiserte Seale deler av den splittede syriske opposisjonen for ikke å være villige til å forhandle med regimet. Han mente at det var den eneste løsningen for å få slutt på volden og gjennomført realistiske reformer. Han argumenterte med at alle de nåværende offentlige tjenestemennene måtte ha noe å gå til om regimet skulle falle, og at dette kun var gjennomførbart gjennom en avtale med regimet. Et stort problem med denne kritikken er at regimet mangler troverdighet og at mange derfor tviler på at reformene er mer enn tomme ord. Seale innrømte dette og sa at regimet hadde et dårlig ”track record”.

Et nytenkende forslag var at Brasil måtte engasjere seg i samarbeid med andre BRIC-land. Seale sa at han selv hadde forsøkt å overtale ulike personer i den brasilianske regjeringen og argumentert med at det høye antallet brasilianere med syrisk bakgrunn gjorde Brasil til et land som hadde direkte interesse av å blande seg inn. Han mente også det kunne styrke Brasil sin posisjon i verdenssamfunnet og virkelig etablere landet som Sør-Amerikas maktbase. Problemet med dette forslaget er likevel at Brasil har mistet sin karismatiske Lula, og at de selv med han ikke klarte å få gjennombrudd i samtalene med Iran.

Som et land plassert midt mellom Irak og Libanon er det ikke vanskelig å forstå at det stilles spørsmål om hvilke sekteriske utfordringer Syria kan vente seg om Assads regime faller. Det er nok også en viktig grunn til at Assad fortsatt har støtte hos deler av befolkningen. Seale argumenterte også dette. Likevel tror jeg at det er viktig å få inn et nytt perspektiv på dette spørsmålet. En syrisk venn av meg fortalte meg at det er nettopp fordi Syria ligger mellom Irak og Libanon at de er så bevisste på sekteriske problemer som kan oppstå og derfor gjør sitt ytterste for å unngå at landet skal falle inn i samme kaos. Viljen finnes, men spørsmålet er likevel hvor utbredt et slikt syn er. Det som er sikkert er at jo flere som dør, jo større er faren for at sekteriske skillelinjer vil bli et problem.

Mange har stilt spørsmål ved om det virkelig er Assad selv eller de rundt han som tar de viktigste avgjørelsene. I tillegg til at han kun overtok lederskapet fordi hans bror, som var tiltenkt jobben, døde, har Assad har en rolig og kontrollert fremtoning som bidrar til en viss sympati. Presidenten har også sagt at det er kun ”gale ledere dreper sitt eget folk”. Seale kunne fortelle at han også tidligere hadde vært usikker på hvem som egentlig stod bak, men at han i løpet av det siste året, etter å ha snakket med ”kontakter i Damaskus”, har blitt sikker på at det er Assad selv som har det siste ordet i alle avgjørelser.

Norge har forholdt seg relativt passive til hva som bør gjøres og gjemt seg bak en FN-resolusjon som er nesten umulig å få til. Dette er på grunn av nære historiske og økonomiske bånd mellom Russland og Syria, og Kinas vanlige standpunkt mot innblanding i ”interne forhold”. Storbritannia har spesielt sammen med Frankrike og Qatar vist et større engasjement og forsøkt å få presset gjennom en resolusjon. Jeg er vanligvis enig i at en resolusjon må til for at verdenssamfunnet skal blande seg, men jeg er også overbevist over at folkemord bør forhindres selv om noen stater har interesse av å beholde et regime som dreper ubevæpnede demonstranter.

Hvilke muligheter finnes fortsatt uten militær intervensjon? New York Times kom med følgende forslag:

1) I tillegg til å implementere flere sanksjoner, kan man trappe opp bistanden til den syriske opposisjonen, på samme måte som man gjorde til de libyske opprørerne.

2) Rette fokuset på Assads støttespillere. Nye sanksjoner mot Iran rettet mot atomprogrammet kan bli avgjørende for Syria. Iran gir omfattende militær og økonomisk assistanse til Syria, og de støtter den Hizbollah. Hizbollah har gitt full støtte til Assad.

3) Jobbe tettere med Tyrkia, som gir bistand til flyktninger, og med Qatar.

Som et land som har promotert seg selv som en forkjemper for menneskerettigheter, bør Norge øke innsatsen for å forhindre en forverring av situasjonen i Syria.

2012 – et tøft år for Storbritannia

Rettferdig økonomisk politikk er an av ASLs hjertesaker.

Statsminister Jens Stoltenberg har i høst og vinter advart mot at Norge ikke vil være immune mot effektene av den økonomiske situasjonen i eurosonen spesielt og verdensøkonomien mer generelt. Jeg frykter han i stor grad snakker for døve ører. Blant annet takket være regjeringens tiltak styrte Norge svært godt gjennom begynnelsen av finanskrisen i 2008/09, og det er lenge siden siste kraftige nedgangskonjunktur i Norge. Økonomiske nedgangstider er nesten blitt en abstrakt tanke for mange.

Slik er det på ingen måte i Storbritannia. Arbeidsledigheten er passert 8% og på vei oppover igjen. Blant de arbeidsledige er andelen langtidsledige stadig større. Ungdomsledigheten er passert 20%. Lønningene i offentlig sektor er frosset og lønnsveksten i privat sektor er lav – men inflasjonen er høy. I fjor falt medianinntekten i reelle termer (altså justert for inflasjon) med 3,5%. Kraftige kutt i velferdstjenester er underveis. Krisen er i høyeste grad reell.

Britisk politikk i 2012 vil derfor, som store deler av 2011, handle mest om den økonomiske situasjonen. Og mest av alt vil den handle om gjeld. Om budsjettunderskuddet som gjør at statsgjelden vokser, om husholdninger som har for mye gjeld og må justere sitt forbruk nedover, og om bedrifter med for mye gjeld som vil slite med å overleve en økonomisk tilbakegang.

Nettopp gjelden er også påskuddet den sittende regjering, anført av statsminister David Cameron og finansminister George Osborne, begge fra det konservative Tory-partiet, bruker for å kutte i offentlig forbruk. Argumentet som brukes går omtrent som så: For å unngå å bli som Hellas, må Storbritannia kutte i offentlig forbruk for å få budsjettet i balanse. Da vil landet vinne markedets tillit og beholde lave renter på statsgjeld – og unngå å komme i en situasjon tilsvarende grekernes. Problemet med argumentet er at det i tillegg til å ha en svært usosial fordelingseffekt (balansen oppnås ved kutt i f.eks. utdanning og helsevesen, ikke skatteøkninger), har liten rot i virkeligheten.

Et lands økonomiske aktivitet er i enkle termer summen av privat sektor/forbruk, offentlig sektor og investeringer. Storbritannias private sektor (næringsliv og enkeltindivider) har den høyeste gjeldsgraden i den vestlige verden og ventes å forbruke mindre enn de tjener i mange år for å redusere gjelden, og kan ikke ventes å bidra særlig til økonomisk vekst. Cameron og Osborne vil også kutte kraftig i offentlig sektor. Det private næringslivet har ledig kapasitet som følge av tilbakeslaget fra finanskrisen (Storbritannia er enda ikke tilbake på samme aktivitetsnivå som før krisen) og det offentlige vil ikke investere særlig. Det er altså press på alle deler av Storbritannias aktivitet. Dette er en oppskrift på fornyet resesjon.

Dessuten er den basert på en feil analyse av årsakene til Storbritannias økonomiske problemer. Problemet er ikke at staten brukte for mye penger over tid. Ja, Labour kunne sikkert vært mer tilbakeholden mens tidene ennå var gode på 2000-tallet. Men faktum er at Storbritannias statsgjeld var nær sitt laveste nivå på svært, svært lenge i 2006/07. Budsjettet var omtrent i balanse. Det er altså ikke overforbruk i forhold til inntektene som kom inn, men finanskrisen og politikken som førte til denne som har brakt Storbritannia (og flere andre land) ut i en svært vanskelig situasjon. Den økte arbeidsledigheten som fulgte i kjølvannet av krisen gjorde at staten mistet skatteinntekter og i stedet måtte betale ut arbeidsledighetstrygd – inntekt ble erstattet med utgift. De store bankene, som tidligere hadde gitt gode skatteinntekter, brukte man plutselig store summer på å redde fra konkurs. Med andre ord: Det var politikken som ga oss finanskrisen som førte Storbritannia ut i uføret, ikke budsjettbalansen.

Jeg sier ikke at det finnes noe enkelt alternativ til den sittende regjerings politikk – det gjør det ikke. Uansett hvordan Storbritannia tilslutt kommer seg ut av den nåværende økonomiske situasjonen blir veien dit smertefull. Men det finnes andre veier enn den klassisk konservative og usosiale politikken Camerons koalisjonsregjering har valgt. Storbritannia er allerede ett av landene i Europa med de største økonomiske forskjellene mellom folk. Politikken som føres forsterker dette, og gjør i tillegg at arbeidsledigheten, særlig blant ungdom, biter seg fast på et høyt nivå. Veldig mange vil etterhvert bli desillusjonerte og miste troen på fremtiden. Jeg anslår derfor sannsynligheten for at vi i 2012 vil se både flere storstreiker og opprør som de vi så i fjor høst er høy.

Derfor blir 2012 et viktig testår også for Labour, partileder Ed Miliband og finanspolitisk talsmann Ed Balls – selv om det ennå er over tre år til neste valg. Kan de stake ut et troverdig alternativ til den sittende regjeringen? Vil de være et opposisjonsparti som står for politiske løsninger som kan gi en mer rettferdig fordeling, mer reelt like muligheter og et troverdig veikart tilbake til et fremgangsrikt Storbritannia? Kan "post-new Labour" retorikken vi har hørt i blant siden Miliband ble valgt til leder omsettes i konkrete, politiske alternativer til Camerons og Osbornes veivalg?

Vi i ASL vil i alle fall følge situasjonen tett og delta i debatten om alternativer til den britiske regjeringens feilslåtte velferdskuttspolitikk.

Utsikter til FNs Klimatoppmøte i Durban

Arbeiderpartiets Studentlag i London har miljø og klima som en av sine hjertesaker.

Neste uke, 28. november, starter FNs klimatoppmøte i Durban, Sør-Afrika, der verdensmaktene nok en gang skal prøve å finne en løsning på klimaproblemene. Norges miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) har en sentral rolle i forhandlingene, men alt i alt ser utsiktene dystre ut.
Møtet i Kjøbenhavn i 2009 resulterte ikke en den avtalen man hadde håpet på, tross stor optimisme i forkant og et besøk fra selveste President Obama. Fjordårets møte i Mexico fikk ikke like stor oppmersksomhet, men førte heller ikke med seg store resultater.

Kyotoavtalen utløper
Det spesielle med årets møte er at det blir det siste før Kyotoavtalen utløper i 2012. Kyotoavtalen er i dag den eneste intenasjonale klimavtalen som begrenser utslipp. Etter at USA trakk seg fra avtalen i 2001, utgjør landene som har undertegnet avtalen ikke mer enn 25 % av verdens utslipp. Dette er og blir avtalens store svakhet. De store utslippslandene må med, uten dem blir en ny avtale bortimot hensiktsløs.
Tilsammen står USA og Kina i dag for rundt to femtedeler av verdens utslipp, og deres deltakelse er derfor helt sentral om klimaproblemet skal løses. Videre har Japan, Canada og Russland gjort det klart at de ikke ønsker å forplikte seg til en ny versjon av Kyotoavtalen om ikke USA og Kina engasjerer seg. Mange U-land mener at de fremdeles burde få fritak fra forpliktende utslippsredusering, ettersom de fleste Rike land ikke hadde denne påkjenningen under utviklingen av deres økonomier. Kina bruker lignende argumentasjon og USAs innenrikspolitiske situasjon ser ikke ut til å gagne miljøet.
Kort sagt, det er litt av en utfordring som møter Erik Solheim og de andre forhandlerne 28. november.

Solheims “løsning”
Nå som forhandlingene før årets klimatoppmøte går mot slutten, har ideen om “Kyoto pluss” kommet på bordet. Erik Solheim har uttalt at dette kanskje er “den eneste mulige løsningen på en ny klimaavtale”. Ideen “Kyoto pluss” dreier seg først og fremst om en forlengelse av Kyotoavtalen, men med klare tidsfrister for land som nekter å forplikte seg.
Hvorvidt dette er en løsning og om en ny avtale i det hele tatt vil være klar ved toppmøtets slutt 16. desember gjennstår å se. Men, som vår egen Jens Stoltenberg sa etter sitt møte med Generalsekretæ Ban Ki-Moon denne måneden, det ser mørkt ut for en ny klimaavtale.
ASL ønsker uansett Miljø- og utviklingsministeren lykke til med forhandlingene og håper verdens nasjoner kommer til enighet om noe som bringer oss et par steg nærmere løsningen av klimaproblemene. Vi håper også at Norge og Arbeiderpartiet fremover vil være sterke pådrivere i arbeidet for miljøet og lavere utslipp, både i inn og utland.

Trond Giske Diskuterer Eurokrisen med ASL

Onsdag 9. November fikk ASL møte Nærings- og Handelsminister Trond Giske da han var i London. Trond Giske ga et spennende foredrag om eurokrisen og hvordan fremtiden til EU ser ut samt hvilke implikasjoner disse utviklingene vil kunne ha for Norge.

Ettersom det var mange til stede uten bakgrunn i økonomi fikk vi først en veldig pedagogisk gjennomgang av hva som har skjedd hittil, og hvordan eurosonen har havnet i situasjonen den nå befinner seg i. Det ble interessant nok nevnt at det ikke finnes en klar utvei fra EU, slik at EU tidvis kan oppfattes som et ’burning house without an exit’. Problematikken rundt størrelsen på Italias økonomi og frykten for at Italia også skal havne i alvorige vansker ble også diskutert. Et mulig alternativ som ble nevnt var at en kjerne av EU-land går videre med en dypere integrering, samtidig som visse land trekker seg noe ut, i et slags periferi. Dette er et svært interessant poeng gitt Osbornes nylige kommentarer om at the Tobin Tax, som for tiden foreslås av Angela Merkel, vil oppfattes som en ’bullet aimed at the heart of London’.

Det ble mye engasjement blant de tilstedeværende da vi diskuterte eurokrisens implikasjoner for Norge, og Norges rolle i EU. Det ble nevnt at det er viktig for Norge at EU klarer seg, og at vi i Norge muligens har en litt for optimistisk tilnærming til vår økonomiske fremtid. Det ble nevnt at den økende innflytelsen til nye land som Kina og Brasil er i ferd med å få viktige implikasjoner for Norges konkurransedyktighet og handelmønster. Nærings- og Handelsministeren fikk mange spørsmål rund hvorvidt Norge kan konkurrere med disse nye maktene, og REC ble nevnt som et eksempel i denne sammenheng. Mange i salen var også enige om at Norge bør fokusere på kunnskap og tenkologi ettersom vi i synkende grad kan konkurrere på pris.

Det var selvfølgelig også mye interesse rundt Trond Giskes rolle som handelsminister og ASL fikk en god innføring i hvordan Norge forhandler handelsavtaler i praksis og hvilke land og regioner Norge fokuserer særlig på i lys av endringer i den global maktbalansen - for eksempel Brasil. Trod Giske nevnte hans forestående besøk til Afrika som et eksempel på hvordan Norge i økende grad diversifiserer sine handels og investeringspartnere.

Det var et flott oppmøte den 9. November og vi takker alle som kom og håper dere blir med videre på mange av våre spennende eventer fremover! Vi ønsker selvfølgelig også å takke Trond Giske for et spennende foredrag, og en interessant diskusjon. ASL har global økonomi som en hjertesak og vil følge utviklingene i eurosonen nøye fremover.