15. oktober, nøyaktig en måned etter starten på Occupy Wall Street (OWS), startet aksjonen Occupy LSX (OLSX) i London. De fikk ikke slå opp teltene sine utenfor børsen (i kapitalismens ånd er torget utenfor børsen privat eid), men katedralen St. Paul's, kun et steinkast unna, tok i mot protestantene med åpne armer.
Aksjonen har siden fått mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Stengingen og gjenåpningen av St. Paul's, presten Giles Frasers oppsigelse, begjæring om utkastelse av aksjonistene og tilbaketrekningen av det samme, "avsløringen" av at de fleste av teltene var tomme (raskt tilbakevist som tomme påstander) har vært blant ingrediensene.
Men innimellom alle overskriftene har aksjonen oppnådd noe vesentlig større: en retningsendring i den politiske og økonomiske debatten i Storbritannia, USA og store deler av den vestlige verden.
Der debatten for bare uker siden gikk rundt Storbritannias såkalte gjeldsproblemer (staten har knapt kunnet låne til lavere rente tidligere), hvor store kuttene i de enkelte sektorer skal bli (veldig store) og hvorvidt man skulle ta kommunale boliger fra familiemedlemmer til de som ble tatt av politiet under opptøyene, gjerne for å stjele en flaske vann eller et par sko (ja, mente mange kommuner og bydeler), snakker nå flere og flere om det samme som OWS og OLSX er opptatt av: de økonomiske forskjellene som er skapt av dagens økonomiske og politiske system (eksemplifisert ved 99% vs. 1%-retorikken), den høye arbeidsledigheten som hovedutfordring, korporatisme som sterk aktør i demokratiet (som har gjort det mulig for topp 1% å stikke av med nær sagt all økonomisk vekst i de siste 30 år) og krav om at folket ikke skal måtte betale for det som i store trekk er "bankenes krise".
Aksjonen har fått støtte fra mange hold - Paul Krugman, Noam Chomsky og Naomi Klein var alle tidlig ute med å støtte OWS, og i Storbritannia er Polly Toynbee (ledende kommentator i The Guardian) og New Economics Foundation (tankesmie som jobber for et grønnere og mer rettferdig økonomisk system) blant de som har talt til aksjonistene ved St. Paul's. Til og med Financial Times' ledende samfunnsøkonomiske kommentator Martin Wolf, som for få år siden avviste at fordelingseffektene av globaliseringen og "finansifiseringen" av det økonomiske systemet hadde særlige problematiske sider, har gitt aksjonistene medhold i at de stiller viktige og betimelige spørsmål.
Og kanskje minst like interessant: meningsmålinger viser at aksjonistenes tanker har bredere appell enn man skulle tro inntil veldig nylig. I USA har flere målinger vist at flere sympatiserer med OWS enn med Tea Party-bevegelsen. I Storbritannia viser målinger for Sunday Times og The Guardian at OLSX har mer støtte enn motstand i befolkningen. På direkte spørsmål om de støtter aksjonistenes mål, svarte 39% ja med bare 26% mot (35% vet ikke) i målingen for Sunday Times. Ved valg mellom påstanden "Aksjonistene er naive, det finnes ikke noe praktisk alternativ til kapitalisme og poenget er å få den i gang igjen" og "Aksjonistene har rett i å ønske en slutt på systemet som setter profitt foran folk" støttet 52% sistnevnte påstand mot 38% for forannevnte.
ASL deler mange av målene til OLSX og OWS og uttrykker solidaritet for kampen for et mer rettferdig økonomisk system, både nasjonalt i Storbritannia og på global basis. Et system hvor noen få tjener altfor mye på bekostning av altfor mange, hvor enkelte sirkler har så mye makt at det mer enn grenser mot det udemokratiske og hvor man går etter kraftige statlige innstramminger selv i en situasjon med vedvarende høy arbeidsledighet og hvor staten kan låne penger med svært lav rentekostnad er verken ønskelig eller bærekraftig.
Vi i ASL vil delta i debatten fremover for å være med på å finne praktiske løsninger på problemene OWS og OLSX har vært med på å tydeliggjøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar