Foredrag om sosialdemokratiet etter finanskrisen

Bli med London Arbeiderpartilag på foredraget "Social Democracy and the Nation After the Crash" på LSE, torsdag 17. oktober!

Vi møtes utenfor Waterstones ved LSE klokken 18:00, og går samlet til foredraget som starter klokken 18:30. Det kan bli fullt, så prøv å komme tidsnok!

Etter foredraget går vi ned til The George for videre diskusjon om foredraget, og hvordan det kan være relevant for valgresultatet i Norge!

Sted: Old Theatre, Old Building, LSE.

Haustens første møte i London Arbeiderpartilag

Bur du i London? Er du interessert i politikk? Bli med London Arbeiderpartilag på pub!

London Arbeiderpartilag inviterer til årets første event. Vi kjem til å ha ein uformell samankomst der ein kan bli kjent med det nye styret, høyre om kva London Arbeiderpartilag er og kva planar vi har for hausten. Møtet er åpent for alle politikkinteresserte, og det er ikkje nødvendig å vere arbeiderpartimedlem for å bli med.

Vi møter på Ye Olde Cock Tavern, 22 Fleet Street kl. 19.00 neste Torsdag (10. oktober).

Årsmøte 2013

London Arbeiderpartilag inviterer til årsmøte og valg av nytt styre lørdag 13. april 2011 kl. 16.00 i Ye Olde Cock Tavern (kart).

Vi oppfordrer alle som har lyst til å stille til valg som styremedlem. Mange i det nåværende styret forlater London i sommer, så vi trenger så mange nye krefter som vi kan få! Å være styremedlem i London Ap er et veldig spennende verv, hvor man kommer i tett kontakt med toppolitikere og partiorganisasjonen - uten at det krever veldig mye innsats fra den enkelte (det kan uten problemer kombineres med krevende studier og/eller jobb).

Man må være medlem i Arbeiderpartiet for å stille eller ha stemmerett på årsmøtet. Dette kan ordnes på dagen, så nye medlemmer er hjertelig velkomne, både til årsmøtet og til å stille til valg!


Følgende verv skal fylles:

1. Leder
2. Nestleder
3. Økonomiansvarlig
4. Sekretær
5. Eventansvarlig
6. Web- og kommunikasjonansvarlig
7. Styremedlem 

Eventuelt:
8. Varamedlem
9. Varamedlem

Om du ønsker å stille til valg, vennligst send en e-post til london@arbeiderparti.no innen fredag 12. april. Gi gjerne en indikasjon på hvilket verv du har mest lyst til å stille til. Det er mulig å stille til valg selv om du ikke har mulighet til å stille på selve årsmøtet, send i så fall med noen ord om hvem du er og hvorfor du har lyst til å stille.


Forslag som ønskes behandlet på årsmøtet må sendes styret på london@arbeiderparti.no innen fredag 12. april.

Vi ønsker vel møtt og håper du har lyst til å være med på å drive London Ap videre!

Med vennlig hilsen
Styret i London Arbeiderpartilag

Too close to call

Valgkampen i Frankrike er nå inne i sin siste fase. Søndag 22. april gikk franskmennene til urnene for første valgomgang. Førstkommende søndag går andre og siste valgrunde av stabelen. Det ser ut til å bli et tett valg, til tross for at sosialisten Francois Hollande fremdeles ligger i tet. Små endringer kan være avgjørende denne siste uken.

Første valgrunde ble, en valgseier til tross, bitter for sosialistene. Seieren var allerede spådd av de fleste, og da ble det magre forspranget til Nicolas Sarkozy skuffende (Hollande fikk 28,63% mot Sarkozys 27,18%). Mye mer dramatisk var derimot den rekordhøye oppslutningen til høyreradikale Marine Le Pen på 17,9%. Dette er høyere enn faren Jean-Marie fikk i 2002 da han gikk videre til andre valgrunde - et traumatisk øyeblikk som mye av det politiske Frankrike fremdeles gremmes over. Det overaskende gode valget for de høyreradikale har gitt et betydelig preg på valgkampen: fra å holde en relativt balansert tone om innvandring og Islam, har Sarkozy gått over på en innvandringsfiendtlig og populistisk plattform i håp om å hente velgere fra ytre høyre. Hollande har også forsøkt å fri til Le Pens velgere - mange av stemmene hennes blir regnet som proteststemmer, og det er faktisk en del velgere som heller vil stemme Hollande enn Sarkozy. Samtidig har han erklært seg som "hele venstresidens kandidat".

I dag, 1. mai, har de to kandidatene, og Le Pen, valgt å feire på hver sin måte. Hollande, avstod fra den tradisjonelle fagforeningsmarsjen i Paris, for å fremstå som en samlende kandidat for hele Frankrike. Sosialistene var derimot representert av partisekretær Martine Aubry. Samtidig arrangerte Sarkozy en motdemonstrasjon under navnet "vrai travail" (ekte arbeid) der han kritiserte fagforeningenes støtte til Hollande. Til slutt deltok Le Pen på hennes partis årlige "Jean d'Arc-marsj", der hun kunngjorde at hun vil stemme blankt i søndagens valg - et skudd for baugen for Sarkozy, selv om få spådde at hun ville gi ham sin støtte.

Uansett utfall på søndag får den nye presidenten en viktig jobb med å samle det franske folk. Denne 1. mai, en spesielt viktig dag i Frankrike, fremstår de som dypt splittet.

Le changement, c'est maintenant ! Kampen om Frankrike, og Europa

Det går raskt mot presidentvalg i Frankrike, og valgkampen er for lengst i gang. Sosialistenes kandidat, Francois Hollande sparket det hele i gang i slutten av januar, da han foran en tilskuerskare på 15 000 lovet å 'forandre Frankrikes skjebne'. Uka etter lanserte det høyreekstreme partiet Front Nationale's kandidat Marine Le Pen sin innvandringsfiendtlige og proteksjonistiske partiplattform. Øvrige kandidater, som sentrumskandidaten Francois Bayrou og de grønnes Eva Joly, har også vært på banen. Til slutt gjorde president og kandidat for det konservative partiet UMP, Nicolas Sarkozy, klart det de fleste allerede visste, nemlig at han stiller til valg på ny. Hans sene inntreden skyldes Frankrikes strenge valglover, som gir offisielle kandidater klare grenser for taletid i media.

Mens valgkampen tilspisses, har kandidatene mottatt støtte fra noe uventet hold. I februar gikk Angela Merkel inn og støttet Sarkozy i en felles pressekonferanse - sterkt selv for dette presidentparet som har fått tilnavnet Merkozy. På den andre siden av kanalen tok Ed Milliband, om enn noe mindre entusiastisk, positivt i mot Hollande, på en lunsj med flere topp-skikkelser fra skyggekabinettet, inkludert Ed Balls og Douglas Alexander i forrige uke. David Cameron har på sin side gått sammen med resten av Europas konservative ledere om å unngå å møte Hollande på hans Europa-turné.

Grunnen til at Europas politiske toppsjiktet er såpass opptatt av den franske valgkampen er lett å forstå. Flere av Hollandes valgkampløfter, vil, dersom de gjennomføres, ha store konsekvenser for EU. Hollande står for et syn på krisen som er stikk i strid med den konservative konsensusen. På EU-nivå, har Hollande varslet at han vil gjen-forhandle den nylig inngåtte EU-avtalen om økonomisk disiplin. I stedet for økonomisk sparsomhet og kutt i offentlige tjenester, vil Hollande investere stort i nye «grønne» jobber, utdanning og offentlig sektor for å motarbeide den vedvarende arbeidsløsheten. Han har også uttalt at finansnæringen er fiende nummer én, og har derfor varslet regulering av sektoren for å «sette den til tjeneste for den reelle økonomien». På toppen av det hele har han, noe populistisk, foreslått en 75% topp-skatt for alle som tjener mer enn 1 million euro i året.

Det som derimot virkelig burde få høyresiden til å fryse på ryggen er det potensielle politiske stemningsskifte som valget av Hollande vil skape i Europa. Som Mary Riddell skriver i the Telegraph, har sosialdemokrater tapt 19 av 25 valgkamper i Europa siden Lehman-brothers kollapset i 2008. Dersom Frankrike ender opp med en sosialdemokrat i Elyséepalasset, vil det være den største utfordringen den såkalte høyrebølgen har stått ovenfor til nå. Det vil få konsekvenser langt utover Frankrikes grenser. Valget kan for eksempel bli en generalprøve for hva Cameron vil stå ovenfor i 2015, og det er derfor med god grunn at han og Milliband følger valget nøye.

Lite er ennå sikkert frem mot første valgrunde 22. april. Selv om Hollande foreløpig ligger et godt stykke foran Sarkozy, har sistnevnte halt innpå, og presidentkampen kan fort bli svært spennende. Med så mye på spill, er det liten tvil om at Europas topp-politikere vil følge hver sving.

For mer informasjon:
Hollandes valgkamp i London
http://www.ft.com/cms/s/0/5db04cd0-62e9-11e1-9245-00144feabdc0.html#axzz1onnTUz9i
Og hvorfor det angår britene
http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/nicolas-sarkozy/9093556/Why-the-Nicolas-Sarkozy-show-ought-to-terrify-David-Cameron-and-delight-Ed-Miliband.html
Hollande's hjemmeside, med valgplatform og nyheter (på fransk)
http://francoishollande.fr/

Arbeiderpartiets Studentlag i London møter Gry Larsen til Diskusjon om Konvensjonen mot Klaseammunisjon

Tirsdag 31 januar fikk ASL møte statssekretær Gry Larsen til et frokostmøte da hun var i London , bla i forbindelse med en konferanse som het Women and Empowerment, til en diskusjon om konvensjonen mot klaseammunisjon.

Gry Larsen ga en interessant foredrag om Norges arbeid med konvensjonen mot klaseammunisjon. Hun fortalte innedningsvis litt om historien til konvensjonen og hvordan forhandlingene pågikk. Det var spennende å høre om hvordan en slik avtale blir til i praksis og om hvordan utvalgte land, internasjonale organisajoner og humanitære organisasjoner samarbeidet for å fremme denne saken. Gry Larsen nevnte interessant nok at det tok kortere tid enn forventet og fremforhandle denne avtalen som trådte i kraft for litt over 1 år siden da 30 land hadde ratifiserte den.

Gry Larsen fortalte at til tross for at noen land har klasebomber i dag er det veldig få som faktisk tar de i bruk - dette er mye takket være konvensjonen mot klaseammunisjon. Avtalen har skapt en enorm stigma rundt bruken av klaseammunisjon, og har i stor grad medført at markedet for dette er forsvunnet. På denne måten kan avtalen sies å være større enn seg selv i form av dens normative implikasjonener. Til syvende og sist er det jo først og fremst lavere bruk av klaseammunisjon som var formålet og dette har man i stor grad oppnådd selv om ikke alle land har signert og ratifisert avtalen. Konvensjonen fokuserer også på rydding, og Norge støtter for eksepel Norsk Folkehjelp med dets arbeid med rydding.

Gry Larsen snakket også mer generelt om Norges arbeid med såkalt 'humanitær nedrustning', og fortalte at for tiden jobber hun med arbeid mot eksplosiver.

På et generelt spørsmål om hvorfor Ap gjør det bra i Norge i forhold til sosialdemokrater i andre europeiske land for tiden svarte Gry Larsen at det er forholdet melom å 'skape' og å 'dele' som appellerer, og at folk stoler på Ap.

Vi takker Gry Larsen for et spennende frokostmøte og takk til alle de oppmøtte for gode spørsmål og en interessant diskusjon.

Kan Syria reddes?

Bashar al-Assad har på kort tid gått fra å fremstå som en populær reformist til en blodig og utspekulert diktator. Det ser mer og mer ut til at drastiske endringer må til for å unngå borgerkrig og en destabilisering av hele området. Den arabiske liga virker for splittet til å gjøre en forskjell og golfstatene har nettopp trukket seg fra observatørstyrken. Er det best å vente og se eller er det uunngåelig at verdenssamfunnet griper inn? Hvem er det i så fall som må ta dette ansvaret og når?

Det har nesten gått ett år siden jeg selv var i Syria og opplevde begynnelsen av opprøret mot regimet. Det var et sjokk for de fleste av oss utenlandske studenter som trodde at Assad virkelig hadde en popularitet som overgikk de fleste andre arabiske diktatorer. Ettersom tiden gikk og regiments propaganda økte, ble vi likevel overbevist om at det fantes lite håp for at Bashar var mer politisk reformvillig enn sin far. Etter at han hadde gitt sin første tale etter at opprøret startet i mars i fjor, kom en venn til meg og sa at vi hadde vært naive.

Det har lenge blitt sagt at Syria ikke er som Libya. Det er riktig og det gjør situasjonen vanskeligere å håndtere. Det betyr likevel ikke at drapene på et tidspunkt vil bli for mange (om det ikke allerede har skjedd) og at verdenssamfunnet må foreta seg noe drastisk. For noen dager siden holdt den kjente forfatteren og journalisten Patrick Seale et foredrag i regi av School of Oriental and African Studies (SOAS) med tittelen Can Assad Survive? Svaret var ”en stund til, men ikke for alltid”.

På tross av dette uspesifikke svaret, ble en rekke interessante tanker og forslag hevet. Blant annet kritiserte Seale deler av den splittede syriske opposisjonen for ikke å være villige til å forhandle med regimet. Han mente at det var den eneste løsningen for å få slutt på volden og gjennomført realistiske reformer. Han argumenterte med at alle de nåværende offentlige tjenestemennene måtte ha noe å gå til om regimet skulle falle, og at dette kun var gjennomførbart gjennom en avtale med regimet. Et stort problem med denne kritikken er at regimet mangler troverdighet og at mange derfor tviler på at reformene er mer enn tomme ord. Seale innrømte dette og sa at regimet hadde et dårlig ”track record”.

Et nytenkende forslag var at Brasil måtte engasjere seg i samarbeid med andre BRIC-land. Seale sa at han selv hadde forsøkt å overtale ulike personer i den brasilianske regjeringen og argumentert med at det høye antallet brasilianere med syrisk bakgrunn gjorde Brasil til et land som hadde direkte interesse av å blande seg inn. Han mente også det kunne styrke Brasil sin posisjon i verdenssamfunnet og virkelig etablere landet som Sør-Amerikas maktbase. Problemet med dette forslaget er likevel at Brasil har mistet sin karismatiske Lula, og at de selv med han ikke klarte å få gjennombrudd i samtalene med Iran.

Som et land plassert midt mellom Irak og Libanon er det ikke vanskelig å forstå at det stilles spørsmål om hvilke sekteriske utfordringer Syria kan vente seg om Assads regime faller. Det er nok også en viktig grunn til at Assad fortsatt har støtte hos deler av befolkningen. Seale argumenterte også dette. Likevel tror jeg at det er viktig å få inn et nytt perspektiv på dette spørsmålet. En syrisk venn av meg fortalte meg at det er nettopp fordi Syria ligger mellom Irak og Libanon at de er så bevisste på sekteriske problemer som kan oppstå og derfor gjør sitt ytterste for å unngå at landet skal falle inn i samme kaos. Viljen finnes, men spørsmålet er likevel hvor utbredt et slikt syn er. Det som er sikkert er at jo flere som dør, jo større er faren for at sekteriske skillelinjer vil bli et problem.

Mange har stilt spørsmål ved om det virkelig er Assad selv eller de rundt han som tar de viktigste avgjørelsene. I tillegg til at han kun overtok lederskapet fordi hans bror, som var tiltenkt jobben, døde, har Assad har en rolig og kontrollert fremtoning som bidrar til en viss sympati. Presidenten har også sagt at det er kun ”gale ledere dreper sitt eget folk”. Seale kunne fortelle at han også tidligere hadde vært usikker på hvem som egentlig stod bak, men at han i løpet av det siste året, etter å ha snakket med ”kontakter i Damaskus”, har blitt sikker på at det er Assad selv som har det siste ordet i alle avgjørelser.

Norge har forholdt seg relativt passive til hva som bør gjøres og gjemt seg bak en FN-resolusjon som er nesten umulig å få til. Dette er på grunn av nære historiske og økonomiske bånd mellom Russland og Syria, og Kinas vanlige standpunkt mot innblanding i ”interne forhold”. Storbritannia har spesielt sammen med Frankrike og Qatar vist et større engasjement og forsøkt å få presset gjennom en resolusjon. Jeg er vanligvis enig i at en resolusjon må til for at verdenssamfunnet skal blande seg, men jeg er også overbevist over at folkemord bør forhindres selv om noen stater har interesse av å beholde et regime som dreper ubevæpnede demonstranter.

Hvilke muligheter finnes fortsatt uten militær intervensjon? New York Times kom med følgende forslag:

1) I tillegg til å implementere flere sanksjoner, kan man trappe opp bistanden til den syriske opposisjonen, på samme måte som man gjorde til de libyske opprørerne.

2) Rette fokuset på Assads støttespillere. Nye sanksjoner mot Iran rettet mot atomprogrammet kan bli avgjørende for Syria. Iran gir omfattende militær og økonomisk assistanse til Syria, og de støtter den Hizbollah. Hizbollah har gitt full støtte til Assad.

3) Jobbe tettere med Tyrkia, som gir bistand til flyktninger, og med Qatar.

Som et land som har promotert seg selv som en forkjemper for menneskerettigheter, bør Norge øke innsatsen for å forhindre en forverring av situasjonen i Syria.